Hanne Skartveit

ELVEBAKKEN VIDEREGÅENDE SKOLE (VG) Velferdssamfunnet kan bryte sammen om ikke andre skoler gjør som Elvebakken videregående. Dagens utgifter til sykelønn blir småtteri hvis ikke flere ungdommer enn i dag fullfører videregående skole.
Neste uke begynner forhandlingene om sykelønnsordningen. Eller, mer korrekt; forhandlingene om avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har allerede varslet at partene i arbeidslivet har vetorett. Forhandlinger der resultatet er gitt på forhånd, er ikke forhandlinger. Hun kunne like godt latt være. Dette kommer det ingenting ut av.
Under debatten om sykelønn ligger den virkelige utfordringen: Hva kan vi som samfunn gjøre for at flere skal delta i arbeidslivet, for at færre skal leve på offentlige ytelser, og flere kan leve av egen lønnsinntekt?

På fraværstoppen

Norge ligger allerede på topp i yrkesdeltagelse. Men vi ligger også på topp i sykefravær og andel uføretrygdede – mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet.
Det er her frafallet i videregående skole kommer inn. Forskningen viser at de som ikke gjennomfører videregående skole, i mindre grad enn andre forsørger seg selv, og i større grad lever på offentlige stønader.
Jeg har tatt med meg tegneren til Elvebakken videregående skole. Han er med – litt motstrebende.

Skole er viktig

- Vi må ikke stemple dem som faller ut av videregående. Det er mange jobber der man ikke trenger mer enn 10 års skolegang, sier han.
Men videregående skole er nøkkelen til å få nok folk i arbeid i årene som kommer, når flere blir eldre. Offentlig sektor vil vokse. Norge trenger flere hender. Særlig flere hender som kan gjøre praktisk arbeid, enten det handler om å stelle eldre, eller å bygge veier og passe barn.
Tidligere i uken snakket jeg med fornyingsminister Rigmor Aaserud. Hun fortalte meg at videregående skole er helt avgjørende for den jobben hun skal gjøre.
- Det viktigste fornyingstiltaket i offentlig sektor er å få flere til å fullføre videregående skole, sa hun.

Suksesskolen

Derfor har vi dratt til Elvebakken – suksesshistorien mange kan lære av. Skolen ligger ved Akerselva, på østkanten i Oslo sentrum, der fabrikkene lå tett i tett i gamle dager. Fabrikkene trengte arbeidsfolk som kunne noe, derfor ble Norges eldste yrkesskole åpnet her for mer enn 100 år siden.
På slutten av 1990-tallet var det nesten ingen som ønsket å begynne på Elvebakken. Skolen toppet både fraværsstatistikken og frafallsstatistikken. Den var så dårlig at den skulle legges ned. Så snudde politikerne; Elvebakken fikk en ny sjanse.
I 1997 kom Per Solli inn som rektor. I 2005 åpnet skolens nye lokaler. Alt har snudd. I fjor var Elvebakken videregående den skolen i Oslo det var aller vanskeligst å komme inn på – både for yrkesfag som gullsmedfag eller elektrofag, og for vanlige allmennfag.

Målrettet jobb

Skolen skinner. Her er lyse og åpne lokaler, mye nytt, og litt gammelt. Alt er velholdt. Men rektoren vil ikke være med på at det er alt det nye og flotte som har skapt de gode resultatene. Han blir rett og slett litt sur når noen sier at det er slik. For oppgangen for Elvebakken begynte lenge før skolen flyttet inn i nye lokaler.
Per Solli har jobbet målrettet fra første dag. Han trengte hjelp av politiet for å få orden på det ytre miljøet. Så gikk han løs på skolemiljøet. Han innførte inspeksjon – lærere som gikk rundt i skolegården og korridorene i friminuttene. Slik inspeksjon er uvanlig i videregående skole.

- Stein på stein

- Vi jobbet med klassemiljø og med klasseledelse. Vi laget klare regler for hvordan folk skulle opptre i ulike situasjoner. Vi har bygget gradvis, stein på stein, sier han.
Åtte år tok det fra han ble rektor til skolen kunne begynne å bruke de nye lokalene. I løpet av disse åtte årene levde lærere og elever i perioder nesten på en byggeplass, med gulv som ristet når bygningsarbeiderne brukte lufttrykksborene. Det var mens støvet virvlet, og skolen ristet, at Elvebakken reiste seg. Da skolen flyttet inn i nytt bygg, var det bare å fortsette oppturen.
Elevene styrer selv

- Det må være verdier inne i bygget. Åpenhet er viktig for oss. En god skole må begynne med å utvikle et verdisett, sier Solli. Rektoren snakker om skoleopplevelse, ikke skolegang. Om læring både i og utenfor klasserommene, og om å se elevene som hele mennesker.
Elevene her har kjernetid og fleksitid. Undervisningen foregår mellom ti og to, resten av dagen kan de styre selv.
De fleste studerer i flere timer enn de må. Lærerne har sine arbeidsplasser ved elevenes lokaler. Elevene og lærerne har felles kantine.
Når vi går gjennom gangene, hilser alle på rektor Solli. Ungdommer sitter med PC-ene sine og jobber.
- Det beste jeg vet er å se en elev sitte sånn, sier Solli og peker på en ung jente som sitter inntil vinduet i kantinen, dypt konsentrert om dataskjermen hun har i fanget.
Han tar oss med inn i Drømmerommet, innenfor biblioteket. Her er det gode stoler, og en stor tavle langs hele den ene veggen, der elevene kan tegne og skrive. Solli peker og forklarer:

Drømmerektor

- Her kan de skrive hvor de ønsker å være om tre år, sier han og peker.
- Og her kan de skrive hva de må gjøre for at de kan komme dit. Dette er noe annet enn rådgivere som holder foredrag om skoler og studietilbud. Elevene må selv tenke gjennom hvordan de kan nå drømmene sine, sier Solli.
Han siterer Walt Disney: «Hvis du kan drømme det, kan du gjøre det.» Per Solli bør være enhver skolesjefs drømmerektor. Norge trenger slike rektorer. En av tre elever dropper ut av videregående skole. Særlig ille er det på yrkesfag. Aller verst er det for gutter med minoritetsbakgrunn.
Det er derfor det er så viktig, det Elvebakken har fått til. Det er derfor slike suksesshistorier bør spres. Skoler må lære av hverandre og inspirere hverandre.
Det er her håpet ligger for fremtidens arbeidskraft. Det er her grunnlaget legges for fornyingen av Norge.

Vurdert til: av 689 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 683 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

DØDEHAVET (VG) Det er ikke oljen mennesker kjemper mest om i Midtøsten. Det er vann. Vannmangel kan føre til krig. Vann kan også gi fred. Du bomber ikke den du deler vannledning med.
Vann er politikk. Særlig i denne delen av verden, hvor det er så lite vann. Det blir stadig flere mennesker, og stadig mindre vann.
Men vannmangel kan også tvinge fiender til å samarbeide. Israelerne og palestinerne har i mange år hatt en fungerende felles vannkomité. Dette er den eneste møteplassen som har overlevd gjennom ulike faser av konflikten. Her har partene holdt ut med hverandre, av ren nødvendighet.
Vi ligger og dupper i Dødehavet, tegneren og jeg. Dette er det laveste punktet i verden. Vi svømmer ikke, det er umulig i dette ramsalte vannet, vi flyter rundt. Prøver vi å svømme, spretter bena opp bak. Jeg vipper fremover, og får noen dråper vann i munnen. Det smaker etsende. Fryktelig, rett og slett.

Israel dyrket ørkenen

Dødehavet er i ferd med å bli borte. Vannstanden har sunket med nesten tjue meter siden 1970, og synker nå med over en meter i året. Situasjonen er alvorlig. Hverken Israel eller noe annet land kan løse dette alene. Det er umulig, både geografisk, økonomisk og politisk. I dette området er historien om vann konfliktfylt og vanskelig.
Opprettelsen av Israel handlet om vann, også. Israelerne sier at de fikk ørkenen til å blomstre da de kom. Gjennom å dyrke jorden gjorde jødene den til sin. Araberne, på sin side, sier at jødene tok vannet – det var slik de fikk jorden dyrkbar.
Israel bruker store ressurser på rensing og avsalting av vann. I dag bruker hver israeler fire ganger så mye vann som hver palestiner. Striden om hvor grensene skal gå mellom Israel og nabolandene, handler i stor grad om vann.

Syrisk vann?

Konflikten mellom Israel og Syria er ett eksempel på dette. Israel har okkupert syriske områder ved Golanhøydene, der også Genesaretsjøen ligger.
Men kildene til innsjøen ligger utenfor Israel, oppe i fjellene på syrisk og libanesisk område. Omtrent en tredjedel av alt vannet Israel bruker, kommer fra Genesaretsjøen.
Syria beskylder Israel for å ta vann som egentlig tilhører syrerne. Striden om vann kan fort bli til krig om vann.
Vannet fra Genesaretsjøen renner gjennom Jordan-elven og ned til Dødehavet, der tegneren og jeg altså ligger og dupper. Det er ikke mye vann som til slutt kommer hit. 95 prosent av alt vannet blir tappet underveis; Israel tar 60 prosent, Syria og Jordan deler resten. Når usle 5 prosent av vannet når Dødehavet, sier det seg selv at havet krymper.
Det finnes ambisiøse planer om å redde Dødehavet. Tanken er å lage en kanal fra Rødehavet.
Vann herfra må pumpes opp et par hundre meter over fjellene først, og deretter slippes ned mot Dødehavet – nesten 600 meter nedover. Gjennom dette vannfallet kan det produseres elektrisitet, som kan brukes i et avsaltingsanlegg. Dermed oppnås to ting på en gang: Mer renset vann til byer og områder med alvorlig vannmangel – og økt vannstand i Dødehavet.

Samarbeid

Det var gjennom fredsavtalen mellom Israel og Jordan i 1994 at de to landene begynte å samarbeide om vann. De var enige om å gjøre Jordan-dalen til et bedre sted.
I årene etter Oslo-avtalen i 1993 har også palestinerne gradvis blitt mer med i dette samarbeidet. Men palestinerne var lenge skeptiske til kanalprosjektet.
De fryktet at Israel og Jordan skulle avtale nye grenser og deling av vannet seg imellom, slik at palestinerne fikk enda mindre vann.
Men i 2005 ble de palestinske selvstyremyndighetene med i planleggingen av selve kanalen. Sammen med Israel, Jordan og Verdensbanken utreder de nå muligheten for å bygge kanalen mellom Dødehavet og Rødehavet. Det var Verdensbanken som presset gjennom at palestinerne skulle være med. Israel ville i utgangspunktet ikke det.
Dette kan være et viktig skritt. Tilhengerne mener kanalen kan få virkninger langt utover vann alene. Felles vannprosjekter skaper felles økonomiske interesser. Dette igjen legger grunnlaget for fred. Ingen ønsker å bombe områder hvor de har plassert pengene sine.
I dag er det nettopp faren for krig og uroligheter som bremser den økonomiske veksten.
I de palestinske områdene rundt Dødehavet ligger det til rette for en blomstrende turistindustri, med alt det innebærer av arbeidsplasser og inntektsstrømmer. De berømte kurbadene ved Dødehavet, grottene der Dødehavsrullene ble funnet, bibelske steder som Sodoma og Gomorra – og Jeriko. Helse – og opplevelsesturisme. Kristne og revmatikere om hverandre.

Tomt for turister

Vi har plasket oss ferdig i Dødehavet, og kjører nettopp til Jeriko, en av verdens aller eldste byer. Den ligger på palestinsk område her på Vestbredden. Fem minutter å kjøre fra Dødehavets strender, med noe å vise frem som nesten alle har hørt om: Jerikos murer. Ifølge Bibelens fortellinger blåste Josva i basunen, slik at murene falt, og jødene slapp inn.
I dag er det et eget museum rundt murene.
De har blitt restaurert, utgravet og virkeliggjort. Mens vi vandrer langs murene, kjenner vi historien tett på oss.
Det burde vært fullt av turister her. I stedet er det stille.
De få turistbussene som kommer hit, stopper rett utenfor de gamle murene i Jeriko. Turistene går inn, ser seg om, og går rett ut i bussen igjen.
Den eneste som tjener noen shekel på dem, er mannen som har en liten bod rett utenfor. Han selger te – og vann.
Vanndiplomati er kanskje håpet. Den opplagte sannhet, at de to som er gjensidig avhengig av hverandre for å fylle en brønn, ikke vil drepe hverandre. Men heller se nytten i å samarbeide.

Vurdert til: av 669 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 665 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

FROGNERPARKEN (VG) Rødgrønne politikere mener at barn slett ikke trenger en pappa – derfor vil de gi enslige kvinner rett til kunstig befruktning. Samtidig mener de at far er så viktig at han må ta sin del av fødselspermisjonen – for barnets skyld. 

Selvmotsigende og paradoksalt. Slik blir det når politikerne er mer opptatt av de voksne enn av barna. Nå har lederen for Stortingets familiekomite, Aps Gunn Karin Gjul, foreslått at staten skal gjøre enslige kvinner gravide. Hun mener det er urettferdig at staten bare bidrar til at kvinner i parforhold kan få kunstig befruktning. Aps rødgrønne partner, SV, har allerede programfestet et slikt krav.

Tegneren er opprørt.

- Hva blir det neste? Assistert befruktning for enslige menn, spør han.

Vi er i Frognerparken, omgitt av statuer av nakne menneskekropper. Tegneren finner noen fedre med barn – en av dem balanserer fire små babyer på hender og føtter. En skikkelig superpappa.

Her vi rusler rundt blant Gustav Vigelands statuer, snakker vi om hvordan det å få barn har blitt en rettighet, ikke en gave. Om hvordan voksnes behov dominerer debatten, der den som vil gå lengst i å gi voksne nye rettigheter, oppfattes som den mest tolerante og vidsynte.

Voksne mennesker må ta ansvaret for sine egne valg. Om lesbiske reiser til Danmark for å få kunstig befruktning, om homofile reiser til USA for å hente hjem sin egen baby, om enslige kvinner blir gravide på andre måter – det er opp til dem. Dette verken kan eller skal staten ha noe med.

Men når lover endres, når offentlige klinikker åpnes, og staten bidrar aktivt til unnfangelsen av et barn, da snakker vi ikke lenger om voksne enkeltmenneskers personlige valg. Da snakker vi tvert imot om hvilket ansvar fellesskapet har for de barna som staten bidrar til at blir satt til verden.

Det er ikke lenge siden alle barn ble unnfanget ved at mannens sædceller ble ført inn i kvinnen. I 1978 ble det første prøverørsbarnet, Louise Brown, født i England. Hun var en verdenssensasjon.

Gjennom prøverørsmetoden ble det også mulig for kvinnen å få barn med en annen manns sæd – uten å være utro. Frem til 2005 var sædgiveren anonym i Norge. I dag er det heldigvis slik at barn som er unnfanget med sædgiver, kan få vite hvem faren er når de fyller atten år.

Den virkelig store lovendringen kom i fjor sommer. Etter den nye ekteskapsloven kan homofile og lesbiske få adoptere barn på lik linje med andre par. Nå har også lesbiske par adgang til kunstig befruktning, på linje med heterofile par.

Lovendringen skjedde nesten uten debatt. Debatten oppsto først lenge etterpå, da filosofen Nina Karin Monsen kom med sine voldsomme utfall. Homofile talsmenn var rå i debatten som fulgte. De som mente at barn har krav på både mor og far, ble hengt ut som homofobe og mørkemenn. De ble tillagt meninger som at homofile og lesbiske er dårligere omsorgspersoner enn heterofile. Kritikerne av den nye loven ble til og med anklaget for å mobbe barn som lever med to mødre eller to fedre.

All denne støyen hadde en hensikt – å skjule sakens kjerne: Skal staten bidra til at barn vokser opp uten en mor eller en far? Spørsmålet er om fellesskapet, vi alle, mener at det er likegyldig om barn vokser opp med mor og mor, med far og far, eller med mor og far? Eller, i tråd med Gjuls nye forslag, med bare mor.

Jeg mener at det ikke er likegyldig. Det er en vanskelig debatt, om de næreste ting i menneskers liv. Mitt standpunkt innebærer ikke at jeg mener at evnen til å gi omsorg er ulikt fordelt mellom homofile og heterofile, eller at enslige mødre ikke kan være like gode som andre mødre. Alle barn som kommer til verden, er velkommen og skal tas i mot med kjærlighet og respekt. Samtidig må vi klare å diskutere statens rolle i forplantningen.

Det er mange måter å være familie på, og alle skal føle seg inkludert og velkommen. Men det betyr ikke det samme som at barn ikke trenger både mor og far. Livet blir ikke alltid slik, av ulike grunner. Noen vokser opp med bare en voksen. Noen vokser opp med andre enn sine biologiske foreldre. Men at livet blir slik, er noe helt annet enn at staten skal planlegge at barn settes til verden uten mor eller far.

Dersom Gunn Karin Gjul får gjennomslag for sitt forslag, vil staten gå enda lenger, og bidra til at det fødes barn som bare har en forelder. En mamma, i første omgang. Men med hele argumentasjonen som nå brukes i disse spørsmålene, om urettferdighet og diskriminering, er det bare et spørsmål om tid før også enslige menn vil ha hjelp til å få barn. Det er teknisk mulig, med eggdonasjon og surrogatmødre. Ingen av disse metodene er tillatt i Norge – foreløpig.

Ingen skal fortelle meg at dette ikke blir et krav. Allerede i dag reiser homofile menn til USA og henter hjem babyer som er båret frem av en surrogatmor, gjerne med egg fra en annen kvinne. På den måten er det ikke lett å si hvem av de to kvinnene som egentlig er mor. Disse barna har ingen mor.

Jeg er sikker på at Ap-politikere og andre etter hvert vil si at det blir urettferdig at bare velstående homofile kan bruke denne muligheten. De vil mene at det bør være et statlig ansvar å gi alle homofile rett til egne babyer, båret frem i Norge, på statens regning.

Nettopp det økonomiske argumentet veier tungt for Gunn Karin Gjul. Hun mener det er urettferdig at enslige kvinner må reise til utlandet for egen regning for å få hjelp til å bli befruktet, mens kvinner i parforhold får sine utgifter dekket av staten.

Slik går det, når barn blir en rettighet, og ikke en gave. Tegneren mumler om jomfrufødsel, om at staten nå gir kvinner mulighet til å få barn uten å ha kontakt med en mann. Jomfrufødsel, med staten i Vårherres sted.

Vurdert til: av 1588 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

MUREN PÅ VESTBREDDEN / OSLO RÅDHUS / BERLIN (VG): Jeg har opplevd ydmykelsen ved den israelske muren. Den som tror striden rundt muren er noe USA og Obama kan ordne opp i, tar feil.
I løpet av de siste ukene har jeg vært i Berlin og markert 20-årsjubileet for Murens fall, jeg har applaudert Barack Obama i Oslo rådhus, og jeg har dratt fra Vestbredden til Israel – gjennom muren som skiller palestinerne og israelerne. Glede og triumf i Berlin, ettertanke og refleksjon i Oslo rådhus, og intenst ubehag på Vestbredden.
Passeringen av muren mellom Israel og de palestinske områdene sitter fortsatt i magen. Dette er ydmykelsens mur.
Et fysisk uttrykk for alt som skiller israelerne og palestinerne. Disse to folkene som er så like – og likevel så ulike.

 
Den palestinske måten

På veien fra Jerusalem til Vestbredden hadde tegneren og jeg kjørt israelskskiltet drosje, og unngått alle sjekker og kontroller. På veien tilbake valgte vi den palestinske måten. En lokal drosje tok oss til muren, deretter stilte vi oss i kø sammen med alle andre som skulle passere.
En metallisk, ansiktsløs stemme ga korte beskjeder. En og en slapp inn gjennom den tunge, automatiske døren som åpnet seg. Alle måtte ta av seg skoene.
Da det ble vår tur, kom stemmen ut av høyttaleren: – Tourists? Turister? Vi kunne bekrefte det, og fikk beholde skoene på. Som de eneste. Da vi endelig trodde vi var ute, viste det seg at vi bare var halvveis. Vi måtte gå over en stor plass, frem til neste gjennomgang.
Her var høye tårn, maskinpistoler og kameraer. Det var nakent og åpent. Vi ble iakttatt fra alle kanter.
Vel ute gikk vi om bord i en lokal buss, som tok oss inn til sentrum av Jerusalem. En hijabkledd kvinne satte seg ved siden av meg. Mine forsøk på øyekontakt var helt mislykket. Det var noen få centimeter, men en hel verden mellom oss.
Det er palestinerne som rammes av muren. Med egne veier for israelskskiltede biler, kan israelerne stort sett ta seg frem dit de vil. Det er også egne veier som går til de israelske bosetningene på de okkuperte områdene. Her kan ikke innbyggere i de palestinske områdene kjøre.

Råtnet opp innenfra

Det var underlig å se muren på Vestbredden, bare noen få uker etter at jeg hadde vært i Berlin. I 28 år, frem til 1989, var Berlin-muren det mest synlige beviset på delingen av Europa. Østblokkens ledere bygget muren mellom øst og vest for å stenge sitt eget folk inne, israelske myndigheter bygget muren her på Vestbredden for å holde terrorister ute.
Men følelsen er den samme. Menneskene blir små i møte med muren.
Det var innbyggerne i østblokken som etter mange tiårs ufrihet frigjorde seg selv – drevet frem av et system som råtnet opp innenfra. Selv om østeuropeerne også fikk noe drahjelp utenfra, var det folket selv som rev muren – og tvang sine egne ledere i kne. Slik må det være.
Andre kan presse eller heie. Men det er bare de som er direkte berørt, som kan avgjøre når de er villige til å betale prisen for fred eller frihet.
Verden så dette da Israel og Egypt omsider sluttet fred, etter Camp David-avtalen i 1978. USA hjalp til og la til rette. Men det var overbevisningen til lederne i Egypt og Israel som gjorde en fredsavtale mulig. De var villige til å betale prisen.

Strengere krav

Oslo-avtalen fra 1993 er eksempel på det samme. Israelere og palestinere kom sammen i den hemmelige Oslo-kanalen, fordi begge parter så at situasjonen de levde under, var uholdbar. De trengte en tilrettelegger.
Men det hadde aldri blitt en avtale hvis ikke partene hadde ønsket fred så intenst at de var villige til å ofre mye for å få det til.
I sin Nobel-tale i Oslo rådhus denne uken pekte Barack Obama på at konflikten mellom jøder og arabere hardner til, mer og mer. Alle vet at det bare er USA som er i stand til å legge et visst press på Israel. Obama har forsøkt å stille strengere krav til Israel enn forgjengerne hans har gjort. Men Israel fortsetter å bygge bosetninger på okkupert land på Vestbredden, og palestinere blir fortsatt kastet ut av husene sine i Øst-Jerusalem, slik at jøder kan flytte inn.
Vår palestinske drosjesjåfør, Abdullah, synes livet kan være stritt i Jerusalem. Men han vil ikke flytte, han vil ikke gi fra seg hjemmet sitt. Abdullah vet at hvis han flytter ut av byen for lenge, vil han miste tillatelsen til å bo der. I fjor tilbakekalte Israel 4500 bosetningstillatelser for palestinere i Jerusalem. Abdullahs familie har bodd her i generasjoner.
Ingen av de vi snakket med i Jerusalem, liker muren. Men mange israelere føler likevel at den gir dem trygghet.
Muren holder selvmordsbomberne ute. Det er igjen trygt å kjøre buss i Jerusalem. Muren er både et uttrykk for Israels makt, og Israels avmakt.

Må ordne opp selv

Hverken USAs militærmakt eller Norges oljepenger kan skape fred mellom de to gruppene. Ingen andre enn partene selv kan ta de viktige skrittene.
Situasjonen er egentlig umulig, men både israelerne og palestinerne må handle først: Palestinerne må samle seg, og sørge for å få kontroll med sikkerheten i alle palestinske områder. Inntil de klarer det, er ikke Israel villig til å gjøre noe med muren.
Men Israel må gjøre noe med muren først. Ellers blir det vanskelig for palestinske ledere å demme opp for aggresjon og avmakt hos folket. Den daglige ydmykelsen av palestinere som passerer muren, gir militante palestinere større spillerom for å bygge opp hat mot Israel. Dette i seg selv svekker Israels sikkerhet.
Det blir ikke fred før begge parter ser at dagens situasjon koster for mye. Det blir ingen løsning før ledere på begge sider er villige til å ta sjansen, og stole på hverandre.
Verden utenfor kan heie, og legge til rette. Men ingen kan lykkes, uten at begge parter virkelig vil.

Vurdert til: av 1752 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vurdert til: av 1812 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

KNESSET, JERUSALEM (VG) Israelere føler seg truet på livet. De vil ikke ha en palestinsk stat uten ledere de kan stole på.

- Det er merkelig at nesten ingen i Norge vil se konflikten fra Israels side, også, sier tegneren.
Det er det vi skal gjøre i dag, tegneren og jeg. Vi er i Knesset, Israels parlament. En åpen, lys og renskåret bygning, som forteller noe om gleden og håpet som preget dem som bygget det. Knesset sto ferdig i 1966. I dag fremstår byggverket som en festning, med væpnede vakter og intense sikkerhetskontroller. Som Israel selv.
I Knesset treffer vi den unge Kadima-politikeren Yoel Hasson. I fem år arbeidet han som rådgiver for tidligere statsminister Ariel Sharon, frem til Sharon ble syk og falt i koma i 2006.

Rett til hele landet

Sharon har vært en av haukene i israelsk politikk. Men det var også Sharon som var statsminister da israelske soldater i 2005 gikk inn i Gaza og kastet ut de siste israelske bosetterne i området. Til slutt brøt Sharon ut av det konservative partiet og startet sitt eget sentrumsparti, Kadima. Han ville fortsette en politikk som kunne legge til rette for en løsning med to stater; en jødisk og en palestinsk.
- Sharon mente bestemt at Israel har all rett til hele landet, også til Vestbredden, sier Hasson.
- Men Sharon forsto at om vi skulle bevare Israel, måtte vi inngå kompromisser. Israel må være et demokratisk land, vi kan ikke styre andre, vi kan ikke okkupere andre. For å kunne forsvare oss som stat, er vi avhengig av klare landegrenser, fortsetter han.
Det er også avgjørende for israelere at Israel forblir en jødisk stat. Palestinere får flere barn enn det jøder får. Jo lengre tid det tar før det blir to selvstendige, levedyktige stater, jo mer sannsynlig er det at jødene blir i mindretall i Israel. Dette er også hovedgrunnen til at israelske myndigheter ikke vil la palestinske flyktninger komme tilbake til Israel.
Mange israelere frykter nemlig at det kan bli tre stater, alle med palestinsk flertall: Et Israel med palestinsk flertall, en egen palestinsk stat, samt nabolandet Jordan, der flertallet av borgerne allerede i dag er palestinere.

Klare til å evakuere

Frykten for at jødene skal bli en minoritet i Israel, er hovedforklaringen på at hauker som Ariel Sharon til slutt gikk inn for en tostatsløsning, og kastet ut israelske bosettere fra Gaza. Unge Hasson mener det samme vil skje med mange av bosetterne på Vestbredden.
- Israel er mer enn klare til å evakuere bosetninger når tiden er inne, det har vi vist mer enn en gang, sier han.
Men Hasson vil ikke kaste ut alle bosetterne. Og han firer ikke i det kanskje aller vanskeligste spørsmålet; Jerusalem. Han har også klare krav til en palestinsk stat før Israel trekker seg ut.
- Vi må være sikre på at den palestinske staten er velstyrt. At den ikke blir et område for terrorister som bruker landet til å angripe Israel. Vestbredden ligger i hjertet av Israel. Det er 15 kilometer derfra til Tel Aviv. Se for deg at vi trekker oss ut nå, bare for å oppleve at det skytes raketter mot oss fra et fritt Vestbredden, sier han.
Hasson viser til hva som skjedde da Israel trakk seg helt ut av Gaza. Da begynte rakettene å komme jevnlig fra Gaza – mot sivile israelere på israelsk jord.
Det gjør noe med menneskene når de lever under det de selv opplever som en vedvarende eksistensiell trussel. Alle unge israelere, både kvinner og menn, avtjener militærtjeneste; tre år for menn og to år for kvinner. Vi ser det når vi passerer sikkerhetskontroller på veiene; unge israelske menn og kvinner med maskingevær og granskende blikk. En ung israeler jeg traff, fortalte at etter endt militærtjeneste, måtte han bare reise. Jorden rundt. For å tenke, for å få avstand til det han hadde opplevd.
- Folk utenfor Israel forstår ikke hvilken virkelighet vi lever i, sa han, og fortalte om frykten for at terrorister skulle slippe inn i Israel. Drepe vanlige israelere, barn og gamle, venner og familie.

Begge parter lider

Den unge nasjonen Israel har siden opprettelsen vært gjennom mange kriger. I de to siste krigene; med Hizbollah i Libanon i 2006, og med Hamas i Gaza i fjor, så mange europeere Israel som en militær stormakt, i kamp med to små, lokale motstandsbevegelser. Israelere selv så helt andre krefter: Iran forsyner både Hamas og Hizbollah med våpen og ammunisjon – det samme Iran som har truet med å fjerne Israel fra kartet.
Nettopp israelske soldaters krigføring i Gaza i fjor vinter har gjort mange nordmenn enda mer kritiske til Israel. Fra israelernes eget ståsted var dette en forsvarskrig. Hvilke andre land ville godtatt bomber mot sine sivile uten å gjøre noe med det, spør mange israelere. De synes kritikken mot soldatene deres er svært urimelig.
Inne på kontoret i Knesset blir Hasson stille et øyeblikk når jeg spør om han kan føle med palestinerne.
- Selvsagt. Begge parter lider under dagens situasjon, men det er verst for palestinerne. Min drøm er å se en uavhengig, palestinsk stat, med teknologi, med velferd for innbyggerne. En stat som kan leve i fred med oss, sier han.
Likevel – Yoel Hasson viker ikke en tomme: Israels sikkerhet er viktigst. Den er forutsetningen for enhver avtale med palestinerne.
- Vi vil aldri gjøre noe som igjen setter jødenes eksistens i fare. Alle våre ledere tenker på at de må beskytte den jødiske staten. Vi er villige til å betale en pris for det, sier han.
Staten Israel er bygget på drømmer og håp, men bruker i dag brutale metoder i det israelere selv ser som en helt nødvendig kamp for tilværelsen. Akkurat nå setter de sikkerhet høyere enn fred. Men først når det blir en varig fred, kan folk her for alvor gå inn i sin tid.

Vurdert til: av 1942 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

RAMALLAH (VG) Salam Fayyad heter mannen som kan føre palestinerne inn i en ny og bedre tid. Etter å ha møtt ham tror jeg nesten det kan være håp – likevel.

Salam Fayyad er palestinernes statsminister. Han er økonom, utdannet i USA, og har hatt tunge stillinger i internasjonale organisasjoner. Han er en annerledes palestinsk leder. I motsetning til avdøde PLO-leder Yassir Arafat, er Fayyad mer opptatt av å handle enn av å holde ildfulle taler.
- Vi kan ikke bare snakke om en palestinsk stat. Vi må bygge den, sier han.
Tegneren og jeg møter ham i Ramallah, hovedstaden til de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. Fayyad har laget sin egen plan for hvordan palestinerne kan få den staten de har drømt om så lenge. Fredsforhandlingene har gått av sporet. Men Fayyad jobber uavhengig av det. Folk kaller planen hans for Fayyadisme.

Som et nyfødt barn

Den palestinske statsministeren har gitt seg selv og folket sitt to år på å lykkes. Går det som han ønsker, vil hele verden sommeren 2011 få se at Palestina har blitt en velfungerende nasjonalstat, som må behandles som nettopp det.
- Som et nyfødt barn, når det først er der, kan man ikke late som om det ikke finnes, sier Fayyad.
Han har, interessant nok, lært av staten Israel.
- Israel ble ikke skapt i 1948 – staten ble erklært i 1948. Da var institusjonene allerede på plass. Vi erklærte Palestina i 1988, men hvordan gjør vi denne symbolerklæringen om til virkelighet? Vi skal bygge et velstyrt og åpent samfunn, med alle institusjoner på plass. Den eneste forskjellen mellom oss og andre stater vil være at vi er okkupert. Tenk hvilket press dette vil sette på hele fredsprosessen, sier han.

Sikkerheten økt

Fayyad har ryddet mye siden han ble statsminister for drøyt to år siden. Det er langt mindre korrupsjon nå. Økonomien på Vestbredden vokser; i år ligger det an til syv prosent vekst, noen sier det dobbelte. Det er allerede opprettet en palestinsk børs. Det bygges veier og skoler. Planene innebærer blant annet et bedre skattesystem, styrking av rettsstaten, bedre kontroll med offentlig pengebruk, og mer satsing på forskning og utdanning.
Det kanskje aller viktigste er at Fayyad har økt sikkerheten på Vestbredden. Palestinske ledere har fryktet at Hamas skulle ta over der, på samme måte som de gjorde i Gaza. Det er ingen hemmelighet at israelske styrker på Vestbredden også har vært en effektiv beskyttelse mot Hamas. Nå er det færre israelske soldater her, palestinske sikkerhetsstyrker er både flere og bedre trent enn tidligere.
- Sikkerheten er helt avgjørende. Det var ikke mange som trodde vi skulle klare dette, heller ikke jeg. Det var egentlig en umulig oppgave. Men når vi sammen klarer å gjøre det umulige, gir det selvtillit og styrke til å gå videre, sier han.
Stryke og selvtillit er nøkkelen. Fayyad sier rett ut at palestinerne ofte har ødelagt for seg selv.
- Mer enn fire tiårs okkupasjon har mange synlige konsekvenser, i form av kontrollposter, muren som stenger folk ute, og soldater på palestinsk jord. Men verre enn dette er de usynlige konsekvensene, det okkupasjonen gjør med menneskesinnet. Folk mister troen på at de selv kan forandre sin skjebne. De blir fiendtlige og underdanige på samme tid. Det er dette vi må bekjempe.

Strenge krav

- Klarer du å få folk fra raseri og apati til konstruktiv samfunnsbygging?
- Jeg begynte å ane en endring for halvannet år siden. Folk gir dette en sjanse. Mennesker er mennesker overalt, med håp og drømmer. Nå ser palestinerne at det skjer ting her. Handling styrer tanke. Det er med små skritt vi kan nå de store målene, sier han.
En viktig bekreftelse for Fayyad på at han er på rett vei, er at den amerikanske kongressen i sommer bevilget 200 millioner dollar. I motsetning til Norge, så pøser ikke amerikanerne ut penger ukritisk. De stiller strenge krav til styring. Det er interessant at amerikanerne, som antagelig er de eneste som har makt til å påvirke fredsprosessen, på denne måten viser sin støtte til Fayyad og hans prosjekt.
Fayyads plan bygger på at Palestina skal være innenfor grensene fra før krigen i 1967. Det betyr at både Øst-Jerusalem og Gaza er en del av staten. Jerusalem er det vanskelig å se hvordan kan løses – begge parter ser byen som sin. Men i forhold til Gaza kan det være bevegelse. Gaza styres i dag av Hamas, mens Israel kontrollerer grensen mellom Gaza og Israel.
Mye tyder på at israelske myndigheter vil løslate 450 palestinske fanger for å få frigitt den israelske soldaten Gilad Shalit. Han har vært i fangenskap hos Hamas i over tre år. Mange tror at Gaza vil åpnes opp igjen dersom den israelske soldaten settes fri.

Sentral leder

En av de palestinske fangene som i så fall kan slippe ut av israelsk fengsel, er Marwan Barghouti. Han er en sentral palestinsk leder, som på et tidlig tidspunkt tok oppgjør med Arafats korrupte regime, på tross av at han selv tilhørte Arafats parti; Fatah. Barghouti ses som kanskje den eneste som kan samle alle de ulike partiene og gruppene, både moderate og militante. Mange håper han stiller som president, dersom han nå blir en fri mann.
Gjør han det, kan Barghouti og Fayyad bli teamet som skaper den nye, bærekraftige palestinske staten. Gjennom de to kan palestinerne kanskje endelig få en ledelse som både kan samle og forplikte dem.
I det tegneren og jeg skal gå, forlater Fayyad rommet, uten å ta farvel. Mens vi ser på hverandre og lurer på hva vi nå skal gjøre, kommer Fayyad tilbake, med en kvinne.
- Dette er kona til Barghouti. Kanskje hun har gode nyheter til meg, sier han og smiler.
Hvis det er tid for å støtte palestinerne, er det nå. Fayyad er en annerledes leder, prosjektet hans har store løfter i seg. Hans plan gir et slags håp i et område der det beste folk håper på akkurat nå er fravær av krig.

Vurdert til: av 2118 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

NORGES BANK (VG) Så du trodde staten er en kjip og gjerrig arbeidsgiver? Overhodet ikke.

Når folk blir overflødige, kaster staten penger etter dem for å få dem til å slutte. Private bedrifter kan ikke måle seg med statens gode ordninger. Staten er raus med våre penger.

Tegneren og jeg står utenfor Norges Bank. I et arbeidsliv i stadig omstilling har ansatte her lite å frykte. Hvis de mister jobben, fortsetter de å få lønn. Noen av dem i årevis. VG har gjennom sine reportasjer om etterlønnsordninger i staten avslørt at hundre tidligere ansatte i Norges Bank mottar ventelønn. Flere av disse har fått ventelønn eller førtidspensjon – helt siden 2001.

Ikke nok med det. Mens en vanlig AFP-pensjonist i dagkun kan tjene inntil 15.000 kroner i året uten at det kuttes i pensjonen, finnes det ingen slike regler for Norges Bank-pensjonistene. 

Et slikt eksempel er 62 år gamle Kari Gjesteby, pensjonert direktør fra Norges Bank. Hun fikk en årlig pensjon fra Norges Bank på 600.000 kroner. Så fikk hun ny jobb som riksmekler.  Lønn: 1.4 millioner kroner. Følger for pensjonen? Ingenting. Hun kunne fortsette å motta 600.000 kroner i pensjon hvert år. Ingen avkortning. Ingen samordning. Til sammen 2 millioner kroner i lønn og pensjon. Helt lovlig.

Dette ble for drøyt for Gjesteby. Som VG skrev, ga hun beskjed om at hun ikke ville ha pensjon så lenge hun fikk lønn fra den samme kassen; staten.

- Skulle jeg begynt å jobbe i et privat selskap, hadde det vært en annen diskusjon, sa Gjesteby til VG.

Ja vel? Hvilke andre 62 år gamle pensjonister kan tjene så mye de vil i private selskaper uten at pensjonen deres kuttes? Alderspensjonister med statspensjon kan det, også de som har jobber der de kan gå av før de fyller 67 år. De kan jobbe så mye de vil ved siden av pensjonen – så lenge de ikke jobber i staten. Dermed kan de både motta full pensjon og full lønn. Kontrasten til andre pensjonister er slående.

VGs avsløringer den siste tiden stopper ikke her. Journalist Bjørn Haugan har funnet frem til gamle avtaler i forsvaret som fremstår som enda mer urimelige. I forbindelse med omstillingene i Forsvaret på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, måtte 5.000 ansatte slutte. Problemet i Forsvaret var at mange av de overflødige hadde så sterk beskyttelse mot å bli sagt opp at det nesten var umulige å få dem ut. De ble kjøpt ut, til en pris som nesten ikke er til å tro:

De som hadde passert førti år da de sluttet, får halv lønn fra Forsvaret resten av yrkeslivet sitt. Beløpet økes hvert år, i takt med prisstigningen. De kan tjene så mye de vil ved siden av, bare de ikke jobber i staten. Og på toppen av det hele: Når de blir alderspensjonister, får de pensjon som om de hadde hatt sin tidligere jobb i forsvaret hele yrkeslivet.

Denne uken ble det kjent at Statoil, der staten eier omtrent to tredjedeler av aksjene, nå har nådd målet for nedbemanning etter sammenslåingen av Statoil og Hydro. Alle ansatte som er eldre enn 58 år, får 70 prosent av full lønn frem til de fyller 67 år. De kan tjene så mye de vil ved siden av. Og de får full alderspensjon når den tid kommer.

Statoil argumenterer med at det lønner seg for bedriften å nedbemanne på denne måten. Men det er altså på aksjonærenes regning, det vil i stor grad si skattebetalerne. Statoil kvitter seg med folk på en måte de færreste andre bedrifter har råd til. I det private næringsliv er sluttpakkene langt mer beskjedne. Dersom arbeidstagerne sier nei, er som regel alternativet å gå til oppsigelser. Det er ikke hyggelig for noen. Men når ansatte blir overflødige, er det ofte det eneste alternativet. Private bedrifter har ikke råd til å lønne arbeidstagere det ikke er bruk for, år ut og år inn.

Paradokset er at det har vært mange ledige jobber – samtidig som folk har blitt tilbudt de gunstige statlige og halvstatlige sluttordningene. Statsminister Jens Stoltenberg og andre skryter stadig av den norske omstillingsevnen. Hovedargumentet er at den nordiske modellen, med gode offentlige ordninger for folk som mister jobben, gjør at omstillinger ikke oppleves like truende i Norge som i mange andre land.

Nettopp derfor er det så underlig at staten ikke selv benytter seg av den nordiske modellen ved omstillinger, men heller lager helt egne særordninger. Fortsatt er det mange på ventelønn etter omstillingene i blant annet NSB, Posten og Avinor. Nav skal sørge for at disse kommer ut i jobb igjen. Det har ikke skjedd. Mange kan fortelle at Nav ikke har løftet en finger. 

Alle disse sluttordningene kolliderer med statens mål om at flest mulig må jobbe lengst mulig for å holde velferdssamfunnet gående. Politikerne sier en ting, og staten gjør noe helt annet. Private arbeidsgivere som står midt i vanskelige nedbemanningsprosesser, opplever at staten løser sine egne problemer med omstilling ved å kjøpe seg ut.

- Det er våre penger de bruker. Politikerne klarer ikke å se lenger enn til neste valg, sier tegneren dystert.

Her er vi ved kjernen av problemet. Regningene betales i lang tid etter at omstillingene er fullført. Den politikeren som gjennomfører en krevende omstilling, får rosen, mens etterfølgerne får regningen.

Dersom vi skal klare å møte eldrebølgen, og samtidig ha gode tilbud til dem som trenger det, må offentlig sektor effektiviseres og omstilles. På ordentlig. Ikke ved at arbeidsføre mennesker slutter å jobbe – mens de fortsatt får lønn. Det har vi rett og slett ikke råd til.

Vurdert til: av 2333 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende