MUREN PÅ VESTBREDDEN / OSLO RÅDHUS / BERLIN (VG): Jeg har opplevd ydmykelsen ved den israelske muren. Den som tror striden rundt muren er noe USA og Obama kan ordne opp i, tar feil.
I løpet av de siste ukene har jeg vært i Berlin og markert 20-årsjubileet for Murens fall, jeg har applaudert Barack Obama i Oslo rådhus, og jeg har dratt fra Vestbredden til Israel – gjennom muren som skiller palestinerne og israelerne. Glede og triumf i Berlin, ettertanke og refleksjon i Oslo rådhus, og intenst ubehag på Vestbredden.
Passeringen av muren mellom Israel og de palestinske områdene sitter fortsatt i magen. Dette er ydmykelsens mur.
Et fysisk uttrykk for alt som skiller israelerne og palestinerne. Disse to folkene som er så like – og likevel så ulike.
Den palestinske måten
På veien fra Jerusalem til Vestbredden hadde tegneren og jeg kjørt israelskskiltet drosje, og unngått alle sjekker og kontroller. På veien tilbake valgte vi den palestinske måten. En lokal drosje tok oss til muren, deretter stilte vi oss i kø sammen med alle andre som skulle passere.
En metallisk, ansiktsløs stemme ga korte beskjeder. En og en slapp inn gjennom den tunge, automatiske døren som åpnet seg. Alle måtte ta av seg skoene.
Da det ble vår tur, kom stemmen ut av høyttaleren: – Tourists? Turister? Vi kunne bekrefte det, og fikk beholde skoene på. Som de eneste. Da vi endelig trodde vi var ute, viste det seg at vi bare var halvveis. Vi måtte gå over en stor plass, frem til neste gjennomgang.
Her var høye tårn, maskinpistoler og kameraer. Det var nakent og åpent. Vi ble iakttatt fra alle kanter.
Vel ute gikk vi om bord i en lokal buss, som tok oss inn til sentrum av Jerusalem. En hijabkledd kvinne satte seg ved siden av meg. Mine forsøk på øyekontakt var helt mislykket. Det var noen få centimeter, men en hel verden mellom oss.
Det er palestinerne som rammes av muren. Med egne veier for israelskskiltede biler, kan israelerne stort sett ta seg frem dit de vil. Det er også egne veier som går til de israelske bosetningene på de okkuperte områdene. Her kan ikke innbyggere i de palestinske områdene kjøre.
Råtnet opp innenfra
Det var underlig å se muren på Vestbredden, bare noen få uker etter at jeg hadde vært i Berlin. I 28 år, frem til 1989, var Berlin-muren det mest synlige beviset på delingen av Europa. Østblokkens ledere bygget muren mellom øst og vest for å stenge sitt eget folk inne, israelske myndigheter bygget muren her på Vestbredden for å holde terrorister ute.
Men følelsen er den samme. Menneskene blir små i møte med muren.
Det var innbyggerne i østblokken som etter mange tiårs ufrihet frigjorde seg selv – drevet frem av et system som råtnet opp innenfra. Selv om østeuropeerne også fikk noe drahjelp utenfra, var det folket selv som rev muren – og tvang sine egne ledere i kne. Slik må det være.
Andre kan presse eller heie. Men det er bare de som er direkte berørt, som kan avgjøre når de er villige til å betale prisen for fred eller frihet.
Verden så dette da Israel og Egypt omsider sluttet fred, etter Camp David-avtalen i 1978. USA hjalp til og la til rette. Men det var overbevisningen til lederne i Egypt og Israel som gjorde en fredsavtale mulig. De var villige til å betale prisen.
Strengere krav
Oslo-avtalen fra 1993 er eksempel på det samme. Israelere og palestinere kom sammen i den hemmelige Oslo-kanalen, fordi begge parter så at situasjonen de levde under, var uholdbar. De trengte en tilrettelegger.
Men det hadde aldri blitt en avtale hvis ikke partene hadde ønsket fred så intenst at de var villige til å ofre mye for å få det til.
I sin Nobel-tale i Oslo rådhus denne uken pekte Barack Obama på at konflikten mellom jøder og arabere hardner til, mer og mer. Alle vet at det bare er USA som er i stand til å legge et visst press på Israel. Obama har forsøkt å stille strengere krav til Israel enn forgjengerne hans har gjort. Men Israel fortsetter å bygge bosetninger på okkupert land på Vestbredden, og palestinere blir fortsatt kastet ut av husene sine i Øst-Jerusalem, slik at jøder kan flytte inn.
Vår palestinske drosjesjåfør, Abdullah, synes livet kan være stritt i Jerusalem. Men han vil ikke flytte, han vil ikke gi fra seg hjemmet sitt. Abdullah vet at hvis han flytter ut av byen for lenge, vil han miste tillatelsen til å bo der. I fjor tilbakekalte Israel 4500 bosetningstillatelser for palestinere i Jerusalem. Abdullahs familie har bodd her i generasjoner.
Ingen av de vi snakket med i Jerusalem, liker muren. Men mange israelere føler likevel at den gir dem trygghet.
Muren holder selvmordsbomberne ute. Det er igjen trygt å kjøre buss i Jerusalem. Muren er både et uttrykk for Israels makt, og Israels avmakt.
Må ordne opp selv
Hverken USAs militærmakt eller Norges oljepenger kan skape fred mellom de to gruppene. Ingen andre enn partene selv kan ta de viktige skrittene.
Situasjonen er egentlig umulig, men både israelerne og palestinerne må handle først: Palestinerne må samle seg, og sørge for å få kontroll med sikkerheten i alle palestinske områder. Inntil de klarer det, er ikke Israel villig til å gjøre noe med muren.
Men Israel må gjøre noe med muren først. Ellers blir det vanskelig for palestinske ledere å demme opp for aggresjon og avmakt hos folket. Den daglige ydmykelsen av palestinere som passerer muren, gir militante palestinere større spillerom for å bygge opp hat mot Israel. Dette i seg selv svekker Israels sikkerhet.
Det blir ikke fred før begge parter ser at dagens situasjon koster for mye. Det blir ingen løsning før ledere på begge sider er villige til å ta sjansen, og stole på hverandre.
Verden utenfor kan heie, og legge til rette. Men ingen kan lykkes, uten at begge parter virkelig vil.