Hanne Skartveit

FROGNERPARKEN (VG) Rødgrønne politikere mener at barn slett ikke trenger en pappa – derfor vil de gi enslige kvinner rett til kunstig befruktning. Samtidig mener de at far er så viktig at han må ta sin del av fødselspermisjonen – for barnets skyld. 

Selvmotsigende og paradoksalt. Slik blir det når politikerne er mer opptatt av de voksne enn av barna. Nå har lederen for Stortingets familiekomite, Aps Gunn Karin Gjul, foreslått at staten skal gjøre enslige kvinner gravide. Hun mener det er urettferdig at staten bare bidrar til at kvinner i parforhold kan få kunstig befruktning. Aps rødgrønne partner, SV, har allerede programfestet et slikt krav.

Tegneren er opprørt.

- Hva blir det neste? Assistert befruktning for enslige menn, spør han.

Vi er i Frognerparken, omgitt av statuer av nakne menneskekropper. Tegneren finner noen fedre med barn – en av dem balanserer fire små babyer på hender og føtter. En skikkelig superpappa.

Her vi rusler rundt blant Gustav Vigelands statuer, snakker vi om hvordan det å få barn har blitt en rettighet, ikke en gave. Om hvordan voksnes behov dominerer debatten, der den som vil gå lengst i å gi voksne nye rettigheter, oppfattes som den mest tolerante og vidsynte.

Voksne mennesker må ta ansvaret for sine egne valg. Om lesbiske reiser til Danmark for å få kunstig befruktning, om homofile reiser til USA for å hente hjem sin egen baby, om enslige kvinner blir gravide på andre måter – det er opp til dem. Dette verken kan eller skal staten ha noe med.

Men når lover endres, når offentlige klinikker åpnes, og staten bidrar aktivt til unnfangelsen av et barn, da snakker vi ikke lenger om voksne enkeltmenneskers personlige valg. Da snakker vi tvert imot om hvilket ansvar fellesskapet har for de barna som staten bidrar til at blir satt til verden.

Det er ikke lenge siden alle barn ble unnfanget ved at mannens sædceller ble ført inn i kvinnen. I 1978 ble det første prøverørsbarnet, Louise Brown, født i England. Hun var en verdenssensasjon.

Gjennom prøverørsmetoden ble det også mulig for kvinnen å få barn med en annen manns sæd – uten å være utro. Frem til 2005 var sædgiveren anonym i Norge. I dag er det heldigvis slik at barn som er unnfanget med sædgiver, kan få vite hvem faren er når de fyller atten år.

Den virkelig store lovendringen kom i fjor sommer. Etter den nye ekteskapsloven kan homofile og lesbiske få adoptere barn på lik linje med andre par. Nå har også lesbiske par adgang til kunstig befruktning, på linje med heterofile par.

Lovendringen skjedde nesten uten debatt. Debatten oppsto først lenge etterpå, da filosofen Nina Karin Monsen kom med sine voldsomme utfall. Homofile talsmenn var rå i debatten som fulgte. De som mente at barn har krav på både mor og far, ble hengt ut som homofobe og mørkemenn. De ble tillagt meninger som at homofile og lesbiske er dårligere omsorgspersoner enn heterofile. Kritikerne av den nye loven ble til og med anklaget for å mobbe barn som lever med to mødre eller to fedre.

All denne støyen hadde en hensikt – å skjule sakens kjerne: Skal staten bidra til at barn vokser opp uten en mor eller en far? Spørsmålet er om fellesskapet, vi alle, mener at det er likegyldig om barn vokser opp med mor og mor, med far og far, eller med mor og far? Eller, i tråd med Gjuls nye forslag, med bare mor.

Jeg mener at det ikke er likegyldig. Det er en vanskelig debatt, om de næreste ting i menneskers liv. Mitt standpunkt innebærer ikke at jeg mener at evnen til å gi omsorg er ulikt fordelt mellom homofile og heterofile, eller at enslige mødre ikke kan være like gode som andre mødre. Alle barn som kommer til verden, er velkommen og skal tas i mot med kjærlighet og respekt. Samtidig må vi klare å diskutere statens rolle i forplantningen.

Det er mange måter å være familie på, og alle skal føle seg inkludert og velkommen. Men det betyr ikke det samme som at barn ikke trenger både mor og far. Livet blir ikke alltid slik, av ulike grunner. Noen vokser opp med bare en voksen. Noen vokser opp med andre enn sine biologiske foreldre. Men at livet blir slik, er noe helt annet enn at staten skal planlegge at barn settes til verden uten mor eller far.

Dersom Gunn Karin Gjul får gjennomslag for sitt forslag, vil staten gå enda lenger, og bidra til at det fødes barn som bare har en forelder. En mamma, i første omgang. Men med hele argumentasjonen som nå brukes i disse spørsmålene, om urettferdighet og diskriminering, er det bare et spørsmål om tid før også enslige menn vil ha hjelp til å få barn. Det er teknisk mulig, med eggdonasjon og surrogatmødre. Ingen av disse metodene er tillatt i Norge – foreløpig.

Ingen skal fortelle meg at dette ikke blir et krav. Allerede i dag reiser homofile menn til USA og henter hjem babyer som er båret frem av en surrogatmor, gjerne med egg fra en annen kvinne. På den måten er det ikke lett å si hvem av de to kvinnene som egentlig er mor. Disse barna har ingen mor.

Jeg er sikker på at Ap-politikere og andre etter hvert vil si at det blir urettferdig at bare velstående homofile kan bruke denne muligheten. De vil mene at det bør være et statlig ansvar å gi alle homofile rett til egne babyer, båret frem i Norge, på statens regning.

Nettopp det økonomiske argumentet veier tungt for Gunn Karin Gjul. Hun mener det er urettferdig at enslige kvinner må reise til utlandet for egen regning for å få hjelp til å bli befruktet, mens kvinner i parforhold får sine utgifter dekket av staten.

Slik går det, når barn blir en rettighet, og ikke en gave. Tegneren mumler om jomfrufødsel, om at staten nå gir kvinner mulighet til å få barn uten å ha kontakt med en mann. Jomfrufødsel, med staten i Vårherres sted.

Vurdert til: av 3128 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This entry was posted on desember 20, 2009 at 3:18 pm and is filed under 1. You can subscribe via RSS 2.0 feed to this post's comments.