Statens farskap

FROGNERPARKEN (VG) Rødgrønne politikere mener at barn slett ikke trenger en pappa – derfor vil de gi enslige kvinner rett til kunstig befruktning. Samtidig mener de at far er så viktig at han må ta sin del av fødselspermisjonen – for barnets skyld. 

Selvmotsigende og paradoksalt. Slik blir det når politikerne er mer opptatt av de voksne enn av barna. Nå har lederen for Stortingets familiekomite, Aps Gunn Karin Gjul, foreslått at staten skal gjøre enslige kvinner gravide. Hun mener det er urettferdig at staten bare bidrar til at kvinner i parforhold kan få kunstig befruktning. Aps rødgrønne partner, SV, har allerede programfestet et slikt krav.

Tegneren er opprørt.

- Hva blir det neste? Assistert befruktning for enslige menn, spør han.

Vi er i Frognerparken, omgitt av statuer av nakne menneskekropper. Tegneren finner noen fedre med barn – en av dem balanserer fire små babyer på hender og føtter. En skikkelig superpappa.

Her vi rusler rundt blant Gustav Vigelands statuer, snakker vi om hvordan det å få barn har blitt en rettighet, ikke en gave. Om hvordan voksnes behov dominerer debatten, der den som vil gå lengst i å gi voksne nye rettigheter, oppfattes som den mest tolerante og vidsynte.

Voksne mennesker må ta ansvaret for sine egne valg. Om lesbiske reiser til Danmark for å få kunstig befruktning, om homofile reiser til USA for å hente hjem sin egen baby, om enslige kvinner blir gravide på andre måter – det er opp til dem. Dette verken kan eller skal staten ha noe med.

Men når lover endres, når offentlige klinikker åpnes, og staten bidrar aktivt til unnfangelsen av et barn, da snakker vi ikke lenger om voksne enkeltmenneskers personlige valg. Da snakker vi tvert imot om hvilket ansvar fellesskapet har for de barna som staten bidrar til at blir satt til verden.

Det er ikke lenge siden alle barn ble unnfanget ved at mannens sædceller ble ført inn i kvinnen. I 1978 ble det første prøverørsbarnet, Louise Brown, født i England. Hun var en verdenssensasjon.

Gjennom prøverørsmetoden ble det også mulig for kvinnen å få barn med en annen manns sæd – uten å være utro. Frem til 2005 var sædgiveren anonym i Norge. I dag er det heldigvis slik at barn som er unnfanget med sædgiver, kan få vite hvem faren er når de fyller atten år.

Den virkelig store lovendringen kom i fjor sommer. Etter den nye ekteskapsloven kan homofile og lesbiske få adoptere barn på lik linje med andre par. Nå har også lesbiske par adgang til kunstig befruktning, på linje med heterofile par.

Lovendringen skjedde nesten uten debatt. Debatten oppsto først lenge etterpå, da filosofen Nina Karin Monsen kom med sine voldsomme utfall. Homofile talsmenn var rå i debatten som fulgte. De som mente at barn har krav på både mor og far, ble hengt ut som homofobe og mørkemenn. De ble tillagt meninger som at homofile og lesbiske er dårligere omsorgspersoner enn heterofile. Kritikerne av den nye loven ble til og med anklaget for å mobbe barn som lever med to mødre eller to fedre.

All denne støyen hadde en hensikt – å skjule sakens kjerne: Skal staten bidra til at barn vokser opp uten en mor eller en far? Spørsmålet er om fellesskapet, vi alle, mener at det er likegyldig om barn vokser opp med mor og mor, med far og far, eller med mor og far? Eller, i tråd med Gjuls nye forslag, med bare mor.

Jeg mener at det ikke er likegyldig. Det er en vanskelig debatt, om de næreste ting i menneskers liv. Mitt standpunkt innebærer ikke at jeg mener at evnen til å gi omsorg er ulikt fordelt mellom homofile og heterofile, eller at enslige mødre ikke kan være like gode som andre mødre. Alle barn som kommer til verden, er velkommen og skal tas i mot med kjærlighet og respekt. Samtidig må vi klare å diskutere statens rolle i forplantningen.

Det er mange måter å være familie på, og alle skal føle seg inkludert og velkommen. Men det betyr ikke det samme som at barn ikke trenger både mor og far. Livet blir ikke alltid slik, av ulike grunner. Noen vokser opp med bare en voksen. Noen vokser opp med andre enn sine biologiske foreldre. Men at livet blir slik, er noe helt annet enn at staten skal planlegge at barn settes til verden uten mor eller far.

Dersom Gunn Karin Gjul får gjennomslag for sitt forslag, vil staten gå enda lenger, og bidra til at det fødes barn som bare har en forelder. En mamma, i første omgang. Men med hele argumentasjonen som nå brukes i disse spørsmålene, om urettferdighet og diskriminering, er det bare et spørsmål om tid før også enslige menn vil ha hjelp til å få barn. Det er teknisk mulig, med eggdonasjon og surrogatmødre. Ingen av disse metodene er tillatt i Norge – foreløpig.

Ingen skal fortelle meg at dette ikke blir et krav. Allerede i dag reiser homofile menn til USA og henter hjem babyer som er båret frem av en surrogatmor, gjerne med egg fra en annen kvinne. På den måten er det ikke lett å si hvem av de to kvinnene som egentlig er mor. Disse barna har ingen mor.

Jeg er sikker på at Ap-politikere og andre etter hvert vil si at det blir urettferdig at bare velstående homofile kan bruke denne muligheten. De vil mene at det bør være et statlig ansvar å gi alle homofile rett til egne babyer, båret frem i Norge, på statens regning.

Nettopp det økonomiske argumentet veier tungt for Gunn Karin Gjul. Hun mener det er urettferdig at enslige kvinner må reise til utlandet for egen regning for å få hjelp til å bli befruktet, mens kvinner i parforhold får sine utgifter dekket av staten.

Slik går det, når barn blir en rettighet, og ikke en gave. Tegneren mumler om jomfrufødsel, om at staten nå gir kvinner mulighet til å få barn uten å ha kontakt med en mann. Jomfrufødsel, med staten i Vårherres sted.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

3 kommentarer

  1. “Statens farskap” bringer tanken hen på at noen skal få et farskapsbidrag av Staten her?
    Ikke nok med at man bistår en kunstig befruktning, men man skal i ettertid også betale/understøtte den?

    Når ble det en menneskerett å ha barn?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    ARGUS37 - 20. desember, 2009 at 16:26
  2. Takk for disse tankene. Jeg syns debattene om temaet barn i et samfunnsperspektiv er feige. Begrepet rettferdighet brukes som en kappe i vinden.
    Det må ende i lovfesting av rett og plikt, og i dette tilfellet også et budsjettspørsmål som må veies opp mot andre poster på helse- og sosialbudsjettet

    Man kan ikke lovfeste omsorgsevne. Man kan ikke lovfeste at et barn (et menneske) skal oppleve en god virkelighet å leve i. Samtidig har samfunnet svært lenge lovfestet rettigheter og plikter som skal gi rammeverk for foreldreskap og barns privatsfære.

    Denne lovgivningen går svært tett inn på personlig autonomi og biologiske forhold. Og det føyes stadig til lover som skal sørge for støtdemping. Ofte like tett inn på personlig autonomi og biologiske forhold.

    Disse lovene møter voksne og barn i det øyeblikket en situasjon endres fra den idylliserte snill, rasjonell mor-far-barn situasjon til konflikt.
    Hvor mange av barna som har foreldre som støter mot disse lovene har det egentlig bra på alle områder? Hvor mange av de foreldrene som må støte mot disse lovene har det egentlig helt bra?
    Lovene regulerer, men de personlige konsekvensene av lovene ignoreres i stor grad og gjøres til et privat problem. I den grad makt og penger rådde før, rår nok makt og penger i like stor grad i dag. Men på andre måter enn tidligere. Har vi kanskje bare endret på problemstillingene, uten å løse de? Jeg tror kanskje det.

    Det er mange barn i dag som sliter. En god del barn sliter fordi foreldrene har rettigheter som gjør de til kasteballer i det godes mening. En god del barn sliter fordi foreldrene overhode ikke egner seg som foreldre.
    Vi svikter i stor grad disse barna. Det er ikke vern nok i samfunnet til å hjelpe dem. Jeg syns vi svikter foreldrene også. Jeg tror vi svikter dem fordi vi ikke evner å ta inn over oss og erkjenne at en del problemer faktisk er samfunnskonstruerte gjennom rettighetslovgivning.

    Så, dette ble en lang kommentar, men personlig tror jeg samfunnet har mest å tjene på de gode samtaler om hvilket liv vi faktisk tilbyr barn (og foreldre) gjennom familielovverket vårt i dag, før vi vurderer å lovfeste en rett til å skape flere gjennom medisinsktekniske metoder.

    Neste naturlige skritt etter helsevesen-skapte barn kan bli at alle vil kreve retten til å ha sitt helt eget barn. Slik at vi slipper å forholde oss til lover som regulerer privatlivet vårt, vårt forhold til “den andre” parten, disse reguleringene og lovene som kontrakten vi inngår med samfunnet pålegger oss når barn settes til verden.

    På den annen side.. kanskje det å ha “retten” til sitt helt eget barn, vil bli den naturlige konsekvensen av alle våre rettighetskrav, som også vil løse en god del av dagens problemer for mange. Både for barn og voksne?

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Bare noen tanker - 20. desember, 2009 at 22:13
  3. “Skal staten bidra til at barn vokser opp uten en mor eller en far?” spør du. Vær oppmerksom på at når mange skriver det samme i debatten, mener de (ihvertfall ofte) BIOLOGISK mor eller BIOLOGISK far.

    Det var ikke noe nytt i den nye ekteskapsloven at staten bidrar til at barn vokser opp uten biologisk mor og biologisk far. Som du selv påpeker fantes kunstig befruktning lenge før den felles ekteskapsloven kom. Å ønske at staten ikke skal bidra til dette, vil si det samme som å slutte med kunstig befruktning også for heterofile par.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

    Bjørn Smestad - 21. desember, 2009 at 07:19

Beklager, men kommentarskjemaet er nå lukket.

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00