Hanne Skartveit

ELVEBAKKEN VIDEREGÅENDE SKOLE (VG) Velferdssamfunnet kan bryte sammen om ikke andre skoler gjør som Elvebakken videregående. Dagens utgifter til sykelønn blir småtteri hvis ikke flere ungdommer enn i dag fullfører videregående skole.
Neste uke begynner forhandlingene om sykelønnsordningen. Eller, mer korrekt; forhandlingene om avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har allerede varslet at partene i arbeidslivet har vetorett. Forhandlinger der resultatet er gitt på forhånd, er ikke forhandlinger. Hun kunne like godt latt være. Dette kommer det ingenting ut av.
Under debatten om sykelønn ligger den virkelige utfordringen: Hva kan vi som samfunn gjøre for at flere skal delta i arbeidslivet, for at færre skal leve på offentlige ytelser, og flere kan leve av egen lønnsinntekt?

På fraværstoppen

Norge ligger allerede på topp i yrkesdeltagelse. Men vi ligger også på topp i sykefravær og andel uføretrygdede – mennesker i arbeidsfør alder som ikke deltar i arbeidslivet.
Det er her frafallet i videregående skole kommer inn. Forskningen viser at de som ikke gjennomfører videregående skole, i mindre grad enn andre forsørger seg selv, og i større grad lever på offentlige stønader.
Jeg har tatt med meg tegneren til Elvebakken videregående skole. Han er med – litt motstrebende.

Skole er viktig

- Vi må ikke stemple dem som faller ut av videregående. Det er mange jobber der man ikke trenger mer enn 10 års skolegang, sier han.
Men videregående skole er nøkkelen til å få nok folk i arbeid i årene som kommer, når flere blir eldre. Offentlig sektor vil vokse. Norge trenger flere hender. Særlig flere hender som kan gjøre praktisk arbeid, enten det handler om å stelle eldre, eller å bygge veier og passe barn.
Tidligere i uken snakket jeg med fornyingsminister Rigmor Aaserud. Hun fortalte meg at videregående skole er helt avgjørende for den jobben hun skal gjøre.
- Det viktigste fornyingstiltaket i offentlig sektor er å få flere til å fullføre videregående skole, sa hun.

Suksesskolen

Derfor har vi dratt til Elvebakken – suksesshistorien mange kan lære av. Skolen ligger ved Akerselva, på østkanten i Oslo sentrum, der fabrikkene lå tett i tett i gamle dager. Fabrikkene trengte arbeidsfolk som kunne noe, derfor ble Norges eldste yrkesskole åpnet her for mer enn 100 år siden.
På slutten av 1990-tallet var det nesten ingen som ønsket å begynne på Elvebakken. Skolen toppet både fraværsstatistikken og frafallsstatistikken. Den var så dårlig at den skulle legges ned. Så snudde politikerne; Elvebakken fikk en ny sjanse.
I 1997 kom Per Solli inn som rektor. I 2005 åpnet skolens nye lokaler. Alt har snudd. I fjor var Elvebakken videregående den skolen i Oslo det var aller vanskeligst å komme inn på – både for yrkesfag som gullsmedfag eller elektrofag, og for vanlige allmennfag.

Målrettet jobb

Skolen skinner. Her er lyse og åpne lokaler, mye nytt, og litt gammelt. Alt er velholdt. Men rektoren vil ikke være med på at det er alt det nye og flotte som har skapt de gode resultatene. Han blir rett og slett litt sur når noen sier at det er slik. For oppgangen for Elvebakken begynte lenge før skolen flyttet inn i nye lokaler.
Per Solli har jobbet målrettet fra første dag. Han trengte hjelp av politiet for å få orden på det ytre miljøet. Så gikk han løs på skolemiljøet. Han innførte inspeksjon – lærere som gikk rundt i skolegården og korridorene i friminuttene. Slik inspeksjon er uvanlig i videregående skole.

- Stein på stein

- Vi jobbet med klassemiljø og med klasseledelse. Vi laget klare regler for hvordan folk skulle opptre i ulike situasjoner. Vi har bygget gradvis, stein på stein, sier han.
Åtte år tok det fra han ble rektor til skolen kunne begynne å bruke de nye lokalene. I løpet av disse åtte årene levde lærere og elever i perioder nesten på en byggeplass, med gulv som ristet når bygningsarbeiderne brukte lufttrykksborene. Det var mens støvet virvlet, og skolen ristet, at Elvebakken reiste seg. Da skolen flyttet inn i nytt bygg, var det bare å fortsette oppturen.
Elevene styrer selv

- Det må være verdier inne i bygget. Åpenhet er viktig for oss. En god skole må begynne med å utvikle et verdisett, sier Solli. Rektoren snakker om skoleopplevelse, ikke skolegang. Om læring både i og utenfor klasserommene, og om å se elevene som hele mennesker.
Elevene her har kjernetid og fleksitid. Undervisningen foregår mellom ti og to, resten av dagen kan de styre selv.
De fleste studerer i flere timer enn de må. Lærerne har sine arbeidsplasser ved elevenes lokaler. Elevene og lærerne har felles kantine.
Når vi går gjennom gangene, hilser alle på rektor Solli. Ungdommer sitter med PC-ene sine og jobber.
- Det beste jeg vet er å se en elev sitte sånn, sier Solli og peker på en ung jente som sitter inntil vinduet i kantinen, dypt konsentrert om dataskjermen hun har i fanget.
Han tar oss med inn i Drømmerommet, innenfor biblioteket. Her er det gode stoler, og en stor tavle langs hele den ene veggen, der elevene kan tegne og skrive. Solli peker og forklarer:

Drømmerektor

- Her kan de skrive hvor de ønsker å være om tre år, sier han og peker.
- Og her kan de skrive hva de må gjøre for at de kan komme dit. Dette er noe annet enn rådgivere som holder foredrag om skoler og studietilbud. Elevene må selv tenke gjennom hvordan de kan nå drømmene sine, sier Solli.
Han siterer Walt Disney: «Hvis du kan drømme det, kan du gjøre det.» Per Solli bør være enhver skolesjefs drømmerektor. Norge trenger slike rektorer. En av tre elever dropper ut av videregående skole. Særlig ille er det på yrkesfag. Aller verst er det for gutter med minoritetsbakgrunn.
Det er derfor det er så viktig, det Elvebakken har fått til. Det er derfor slike suksesshistorier bør spres. Skoler må lære av hverandre og inspirere hverandre.
Det er her håpet ligger for fremtidens arbeidskraft. Det er her grunnlaget legges for fornyingen av Norge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende