Hanne Skartveit

De kristne flytter ut fra Betlehem – og fra Midtøsten. Da staten Israel ble erklært som selvstendig stat, i 1948, var åtti prosent av innbyggerne i Betlehem kristne. I dag er andelen knapt femten prosent.
Tegneren og jeg er på messe i St. Catherine-kirken. Den katolske kirken er en del av Fødselskirken. Det er her man mener Jesus ble født. Stallen er borte. I en grotte under hovedalteret i kirken kan besøkende røre ved bakken, ved stedet der Jesus skal ha ligget som nyfødt.
Mennesker kommer til Fødselskirken fra hele verden. Vi står litt i utkanten og ser mennesker bøye hodet og knele der den gamle stallen var. Her er de som gir seg hen – og de som først og fremst er nysgjerrige turister.
I Betlehem lever innbyggerne sine hverdagsliv. På julaften synges «Et barn er født i Betlehem», på de fleste språk, i et utall land.

Kristendommens krybbe

Betlehem er kristendommens krybbe. I dag er kristne herfra spredt over hele verden. Mens vi rusler gatelangs, treffer vi kristne Betlehems-beboere som har slektninger i El Salvador, Australia, New Zealand.
De er få tilbake, men ikke færre enn at kirken er full. Vi er på den fjerde gudstjenesten som blir avholdt denne søndagen. Folk strømmer inn, også etter at messen har begynt. De står i døren og bak i kirken. Voksne og barn, gamle og unge. Moderne kledd, unge jenter i tettsittende klær, unge familiefedre med småbarn på armen. Dette kunne vært mange steder i verden. Men det er i Betlehem.
Jeg spør en kvinne utenfor om hvordan det er å være kristen i Betlehem. Hun vipper med hånden.
- So and so, sier hun. Så som så. Seksbarnsmoren forteller at det kristne samfunnet er tett og nært, at de holder sammen.
I Fødselskirken går gudstjenesten sin gang, etter gamle ritualer. Jeg synes alltid den vakreste delen av en katolsk messe er når folk snur seg mot hverandre, tar de nærmeste rundt seg i hånden, ser dem i øynene og ønsker dem fred. Først i det jeg gjør det blir jeg slått av hvor spesielt det er å gjøre det nettopp her, i Betlehem.
- Fred være med deg, sier jeg til kvinnen bak meg. Til den eldre mannen ved siden av meg. Til den unge jenta i midtgangen.
Mens jeg tenker på at de er her i dag på grunn av den unge, ugifte kvinnen som fødte et barn, her, for mer enn 2000 år siden. I Betlehem er det lett å se de to for seg. Maria, høygravid, ridende på et esel, Josef vandrende ved siden av. Historien rykker nærmere, Maria og Josef rykker nærmere. Jeg tenker på kjærligheten som må ha vært mellom de to, lojaliteten og samholdet.

Josef – en helt

Josef har bare en liten birolle i historien. Men for en helt! Han trosset skammen og ble hos Maria mens magen vokste, selv om han visste at barnet hun bar, ikke var hans. Nordahl Grieg ser historien fra Josefs side i diktet «Josef»: En lykkelig og forelsket Josef står og arbeider, syngende. Men alt bryter sammen når Maria forteller at hun skal føde en sønn. Josef blir rasende. Han vil forlate henne, men blir likevel. I kjærlighet. Grieg skriver til slutt: «Josef grep atter sin flittige sag, men Josef sang ikke mer».
Det var Josef som var hos Maria da hun fødte. Ingen jordmor, ingen klok kone som kunne ta imot barnet. Ikke noe varmt vann. Alle kvinner som har født, vet noe om smerten – og om den intense gleden når det hele er over. Maria, en tenåringsjente som fødte for første gang, hadde bare kjæresten sin hos seg. Josef visste antagelig enda mindre enn Maria hva en fødsel innebærer.

Dobbel diskriminering

Landskapet rundt Betlehem er slik jeg forestilte meg. Her er det lett å se for seg gjeterne ute på marken, sauene, bålet der de holdt varmen den natten for mer enn 2000 år siden. Dette hører også med; det var de nederste og fattigste som fikk komme først til den lille – gjeterne kom før kongene.
Juleevangeliet er en fantastisk historie. Både for troende og andre er det en historie med kraft, en historie som har endret historien. Så mettet med symboler, så full av håp.
Hvis det er noe folk trenger i denne delen av verden, så er det nettopp håp. Men håpet om å løse den fastlåste konflikten mellom jøder og arabere, svekkes når de kristne araberne flytter ut. Disse kristne er en del av muslimenes verden, gjennom å være arabiske søstre og brødre. Samtidig er de en del av jødenes verden, gjennom å ha noen av de samme hellige skriftene, og mange av de samme referansene.
De kristne araberne kunne bidratt til å bygge bro i den uforsonlige konflikten. I stedet blir de dobbelt diskriminert: Mange av dem lever i områder der Israel opererer som okkupasjonsmakt, samtidig som de blir diskriminert av muslimer.
De får i det hele tatt ikke mye oppmerksomhet, de kristne i Midtøsten. Det meste kretser rundt jøder og muslimer. Kristne blir undertrykket på det groveste mange steder i den muslimske verden. I flere land straffes det med døden å konvertere fra islam til kristendommen.
Noe av det verste er forholdene i Saudi-Arabia. Der er det ikke lov å bygge kirker, å feire jul, eller på noe vis gi signaler om at man er kristen. Ingen kors rundt halsen, ingen synlig bibel. Det har alltid undret meg at kristnes situasjon i den muslimske verden ikke er en større del av debatten om menneskerettigheter.
I Betlehem er de kristne synlige, tross alt. Når julefreden senker seg, vil jeg tenke på dem som feirer julaften i Jesu fødeby. Fred være med dem.