DØDEHAVET (VG) Det er ikke oljen mennesker kjemper mest om i Midtøsten. Det er vann. Vannmangel kan føre til krig. Vann kan også gi fred. Du bomber ikke den du deler vannledning med.
Vann er politikk. Særlig i denne delen av verden, hvor det er så lite vann. Det blir stadig flere mennesker, og stadig mindre vann.
Men vannmangel kan også tvinge fiender til å samarbeide. Israelerne og palestinerne har i mange år hatt en fungerende felles vannkomité. Dette er den eneste møteplassen som har overlevd gjennom ulike faser av konflikten. Her har partene holdt ut med hverandre, av ren nødvendighet.
Vi ligger og dupper i Dødehavet, tegneren og jeg. Dette er det laveste punktet i verden. Vi svømmer ikke, det er umulig i dette ramsalte vannet, vi flyter rundt. Prøver vi å svømme, spretter bena opp bak. Jeg vipper fremover, og får noen dråper vann i munnen. Det smaker etsende. Fryktelig, rett og slett.
Israel dyrket ørkenen
Dødehavet er i ferd med å bli borte. Vannstanden har sunket med nesten tjue meter siden 1970, og synker nå med over en meter i året. Situasjonen er alvorlig. Hverken Israel eller noe annet land kan løse dette alene. Det er umulig, både geografisk, økonomisk og politisk. I dette området er historien om vann konfliktfylt og vanskelig.
Opprettelsen av Israel handlet om vann, også. Israelerne sier at de fikk ørkenen til å blomstre da de kom. Gjennom å dyrke jorden gjorde jødene den til sin. Araberne, på sin side, sier at jødene tok vannet – det var slik de fikk jorden dyrkbar.
Israel bruker store ressurser på rensing og avsalting av vann. I dag bruker hver israeler fire ganger så mye vann som hver palestiner. Striden om hvor grensene skal gå mellom Israel og nabolandene, handler i stor grad om vann.
Syrisk vann?
Konflikten mellom Israel og Syria er ett eksempel på dette. Israel har okkupert syriske områder ved Golanhøydene, der også Genesaretsjøen ligger.
Men kildene til innsjøen ligger utenfor Israel, oppe i fjellene på syrisk og libanesisk område. Omtrent en tredjedel av alt vannet Israel bruker, kommer fra Genesaretsjøen.
Syria beskylder Israel for å ta vann som egentlig tilhører syrerne. Striden om vann kan fort bli til krig om vann.
Vannet fra Genesaretsjøen renner gjennom Jordan-elven og ned til Dødehavet, der tegneren og jeg altså ligger og dupper. Det er ikke mye vann som til slutt kommer hit. 95 prosent av alt vannet blir tappet underveis; Israel tar 60 prosent, Syria og Jordan deler resten. Når usle 5 prosent av vannet når Dødehavet, sier det seg selv at havet krymper.
Det finnes ambisiøse planer om å redde Dødehavet. Tanken er å lage en kanal fra Rødehavet.
Vann herfra må pumpes opp et par hundre meter over fjellene først, og deretter slippes ned mot Dødehavet – nesten 600 meter nedover. Gjennom dette vannfallet kan det produseres elektrisitet, som kan brukes i et avsaltingsanlegg. Dermed oppnås to ting på en gang: Mer renset vann til byer og områder med alvorlig vannmangel – og økt vannstand i Dødehavet.
Samarbeid
Det var gjennom fredsavtalen mellom Israel og Jordan i 1994 at de to landene begynte å samarbeide om vann. De var enige om å gjøre Jordan-dalen til et bedre sted.
I årene etter Oslo-avtalen i 1993 har også palestinerne gradvis blitt mer med i dette samarbeidet. Men palestinerne var lenge skeptiske til kanalprosjektet.
De fryktet at Israel og Jordan skulle avtale nye grenser og deling av vannet seg imellom, slik at palestinerne fikk enda mindre vann.
Men i 2005 ble de palestinske selvstyremyndighetene med i planleggingen av selve kanalen. Sammen med Israel, Jordan og Verdensbanken utreder de nå muligheten for å bygge kanalen mellom Dødehavet og Rødehavet. Det var Verdensbanken som presset gjennom at palestinerne skulle være med. Israel ville i utgangspunktet ikke det.
Dette kan være et viktig skritt. Tilhengerne mener kanalen kan få virkninger langt utover vann alene. Felles vannprosjekter skaper felles økonomiske interesser. Dette igjen legger grunnlaget for fred. Ingen ønsker å bombe områder hvor de har plassert pengene sine.
I dag er det nettopp faren for krig og uroligheter som bremser den økonomiske veksten.
I de palestinske områdene rundt Dødehavet ligger det til rette for en blomstrende turistindustri, med alt det innebærer av arbeidsplasser og inntektsstrømmer. De berømte kurbadene ved Dødehavet, grottene der Dødehavsrullene ble funnet, bibelske steder som Sodoma og Gomorra – og Jeriko. Helse – og opplevelsesturisme. Kristne og revmatikere om hverandre.
Tomt for turister
Vi har plasket oss ferdig i Dødehavet, og kjører nettopp til Jeriko, en av verdens aller eldste byer. Den ligger på palestinsk område her på Vestbredden. Fem minutter å kjøre fra Dødehavets strender, med noe å vise frem som nesten alle har hørt om: Jerikos murer. Ifølge Bibelens fortellinger blåste Josva i basunen, slik at murene falt, og jødene slapp inn.
I dag er det et eget museum rundt murene.
De har blitt restaurert, utgravet og virkeliggjort. Mens vi vandrer langs murene, kjenner vi historien tett på oss.
Det burde vært fullt av turister her. I stedet er det stille.
De få turistbussene som kommer hit, stopper rett utenfor de gamle murene i Jeriko. Turistene går inn, ser seg om, og går rett ut i bussen igjen.
Den eneste som tjener noen shekel på dem, er mannen som har en liten bod rett utenfor. Han selger te – og vann.
Vanndiplomati er kanskje håpet. Den opplagte sannhet, at de to som er gjensidig avhengig av hverandre for å fylle en brønn, ikke vil drepe hverandre. Men heller se nytten i å samarbeide.