Hanne Skartveit

Heikki Holmås ønsker å rive ned SVs gamle tvangsforestillinger. Klarer han det, forandrer han norsk integreringspolitikk – til det bedre.

Det foregår spennende ting i SV akkurat nå. Deler av partiet er i ferd med å ta et oppgjør med fortidens mislykkede integreringspolitikk.

Oslo SVs leder, Heikki Holmås, leder an under fylkespartiets årsmøte denne helgen: Det er på tide å snakke sant om de vanskelige tingene – å ta oppgjør med undertrykking og ufrihet, også når den er begrunnet i kultur eller religion.

SV var fra første dag en farlig bremsekloss i den rødgrønne regjeringens integreringspolitikk. Da SVs Audun Lysbakken ble inkluderingsminister i fjor høst, overtok partiet ansvaret for integreringspolitikken. Det lover ikke godt. Lysbakken snakker mest om alt som går bra. Men praktisk politikk handler om å ta tak i det som ikke fungerer, ikke om å hylle alt som er vellykket. Hvis Lysbakken får sette tonen, blir alt ved det gamle. Hvis Holmås vinner frem, kan mye endres.

Monolitt

SV har alltid snakket i store bokstaver om det flerkulturelle samfunnet, og om respekt for forskjellene. Jeg kan ikke huske at SV har utfordret noen med en annen etnisk bakgrunn, eller stilt krav til dem som kommer til Norge fra andre kulturer, og andre deler av verden.

Kristin Halvorsens parti har vært en politisk korrekt monolitt. Det har vært preget av sensur og selvsensur, mest av det siste. SV-ere har vært raskt ute med å stemple andre som fremmedfiendtlige og kalde. Partiets tillitsvalgte har åpenbart følt at det er de som har forvaltet hjertevarmen og toleransen. Ingen andre.

Men det har sydet under overflaten. Også SV-medlemmer bor i områder der det bor mange nordmenn med røtter andre steder i verden. Også SV-medlemmer har jobbet på skoler med 90 prosent elever med en annen etnisk bakgrunn, eller hatt barn som går i skoleklasser der nesten ingen andre elever har norsk som morsmål. Virkeligheten har presset seg på. Det er denne virkeligheten Heikki Holmås jobber så hardt for at hans parti skal ta inn over seg.

Holmås og hans medspillere har lært av søsterpartiet SF i Danmark. Den danske integreringsdebatten er hardere enn den norske. Spørsmålet om ytringsfrihet er satt enda mer på spissen; en dansk avistegner ble nylig nesten drept fordi han hadde tegnet profeten Muhammed med en bombe i turbanen. Dansk SF har godtatt strenge regler for dem som kommer til landet, og partiets ledere har vært klare og tydelige om hvilke verdier som er ufravikelige i det danske samfunnet.

Respektfull

Så uendelig langt fra den tradisjonen SV har stått for her hjemme! Kristin Halvorsen og hennes generasjon SV-politikere har hatt dialog som sitt fremste ideal. Denne dialogen har i langt større grad omfattet konservative menn, enn utsatte ungdommer som har forsøkt å velge sine egne liv.

Holmås har forstått hvordan debatten må være for at det kan bygges bro i det norske samfunnet: Direkte og kritisk, sannferdig og respektfull. Ofte våger vi ikke å være direkte i møte med noen vi ser som svakere enn oss. Det er dette som er respektløst – å tro at den andre ikke tåler å høre hva vi mener. SVs tradisjon har vært å se enhver med mørk hud som en som tilhører en svak gruppe. Da sier det seg selv at det blir mye ullen tale og lite respekt.

Gjennom fraværet av klar tale om viktige verdier i vårt samfunn, har deler av venstresiden i virkeligheten stilt seg på foreldregenerasjonens side. De har vært mot ungdommer som har blitt utsatt for tvangsgifte, kjønnslemlestelse – eller jernkontroll fra foreldre som ikke ønsket at barna deres skulle bli «for norske». Disse delene av venstresiden har ikke vært på de undertryktes side – tvert om.

En tosidig sak

Holmås ønsker å gjøre SV til et parti som er opptatt av frihet for alle. Og han ønsker å slå fast hvilke grunnverdier det ikke kan forhandles om: Demokrati, ytringsfrihet og likestilling. Samtidig er han opptatt av at integrering er en tosidig sak, som både krever noe av dem som kommer hit, og av dem som allerede bor her. Det er et problem når nordmenn med innvandrerbakgrunn ikke får jobb eller bolig. Samtidig er det et problem når nordmenn med innvandrerbakgrunn ikke ønsker å ta aktivt del i det norske samfunnet.

I forkant av helgens årsmøte er det diskusjonen om hijab i skolen som har fått mest oppmerksomhet. Men andre spørsmål er langt viktigere, som for eksempel reglene for familiegjenforening. Dette går dessverre ikke Holmås og hans meningsfeller inn i.

Her har SVs deltagelse i regjeringen vært ødeleggende. Partiet hindret nye regler som skulle gjøre det vanskeligere for foreldre å gifte bort barna sine med en fetter eller kusine fra landsbygda i et land langt fra Norge. Det ble til slutt en viss innstramming i reglene, men langt fra nok.

Ledig plass

Fortsatt gifter syv av ti nordmenn med pakistansk bakgrunn seg med en fra Pakistan, ofte en slektning. Det betyr at deres barn også vokser opp med en mor eller far som er innvandrer. Det sier seg selv at integreringen blir tyngre når så mange familier på et vis fortsetter å være førstegenerasjons innvandrere. Jeg håper Holmås og hans meningsfeller går inn i denne problemstillingen, og at de får Lysbakken med seg.

Det er en ledig plass i norsk integreringsdebatt akkurat nå, for den som velger det beste av venstresidens politikk, med aktive grep for å utjevne forskjeller, og samtidig vraker det dårligste; fortielse og manglende evne til å gjenkjenne undertrykking når man ser det.

Statsminister Jens Stoltenberg har ikke klart å fremstå troverdig i disse spørsmålene. Hvis Heikki Holmås lykkes med sitt prosjekt, kan han klare å ta den ledige plassen. Men da må han få med seg både Halvorsen og Lysbakken. SV i regjering må handle slik Holmås taler. Det er Holmås’ og SVs aller største utfordring.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende