KAIRO (VG) Her i Egypt er politi og straffedømte på samme lag. President Hosni Mubarak kan ha lært av Iraks Saddam Hussein: Lag mest mulig kaos, slik at du kan fremstå som den sterke mannen som rydder opp.
De siste par dagene har volden sluppet løs her i Kairo. Ingen vet hvor mange som er drept, eller hvor mange hundre som er skadet. Bander har kommet inn til sentrum, både til Tahrir-plassen og andre bydeler.
Mange tror at Mubarak selv står bak, at han har sørget for at fanger slipper ut av fengsel, og for at bøller og mobb reiser inn til sentrum for å lage bråk.
Da bøllene kom, ble politiet trukket vekk fra gatene. I går begynte noen av politifolkene å komme tilbake. Men fortsatt herjet bandene. Med kniver og stokker angriper de alle de ikke liker.
Det fremstår som svært sannsynlig at nærværet av banditter og mobb, og fraværet av politi, er del av regimets strategi for å skremme folk.
Min gamle professor, Fouad Ajami, pekte i et intervju med CNN i går på hvor likt Saddam Hussein og Hosni Mubarak har reagert på press.
- Dette har vi sett før. Dere vil kanskje huske hva som skjedde rett før enden på Saddam Hussein. Han åpnet opp fengslene sine og slapp de kriminelle løs på samfunnet, med den hensikten å dramatisere behovet for en sterk mann. Dette er lånt fra boken til Saddam. Mubarak har bygget en stat av undertrykkelse og en stat av terror. Han skjulte det for oss, nå kan vi se det, sa Ajami.
Hele verden ser nå denne staten av undertrykkelse og terror, og den gamle mannens kamp for sitt ettermæle. Det er svært få som tror at det kan reddes. Ansiktet Mubarak har vist verden, særlig de siste dagene, er heslig brutalt.
Men noen støttespillere har han fortsatt. Vi finner flere av dem blant Egypts rikeste, og blant Egypts fattigste. Mange rike og mektige har mye å tape i et Egypt uten Mubarak som president. De har fått store fordeler gjennom hans styre, ofte på folkets bekostning. Dette kan de risikere å måtte stå til rette for.
Fattige egyptere frykter at livet blir enda vanskeligere uten Mubarak. Her jeg er nå, dundrer de statlige mediene med skamløs propaganda. Statlig TV beskriver demonstrantene som kriminelle. Mubarak fremstilles som den sterke mannen, som gjør gode ting for Egypt.
- Mubarak er en bra mann, sier den unge jenta som rydder og vasker der jeg bor. Hun er ung, har hijab, og et stort smil. Vi er enige om at vi håper det vil gå bra med Egypt og menneskene der de neste dagene.
Også blant demonstrantene på Tahrir-plassen finner vi kvinner med hijab. Motstanden mot Mubarak samler brede lag av folket. Det muslimske brorskap, islamistorganisasjonen som er forbudt i Egypt, spiller en viktig rolle i kulissene.
I fjor, da opposisjonen samlet en million underskrifter mot president Mubarak, skal Det muslimske brorskap ha stått for 800.000 av dem. Dette sier mye om maktforholdet mellom de ulike delene av opposisjonen.
En av grunnene til at islamistene står så sterkt, sammenlignet med andre deler av opposisjonen, er at Mubarak har brukt dem for å skremme vesten. Han har tidvis latt dem slippe til litt, slik at vesten kunne tro at alternativet til Mubarak ikke er demokrati, men islamiststyre.
Vi ser nå resultatet av at andre deler av opposisjonen har vært enda mer brutalt undertrykket enn islamistene. Demonstrantene mangler en samlende leder. Mange hadde håpet på Muhamed ElBaradei, tidligere leder for FNs atomenergibyrå.
For ett år siden kom han til Egypt, lanserte seg selv som presidentkandidat, og var en av arkitektene bak oppbyggingen av den nye demokratibevegelsen. Men han ble ikke i landet, han dro raskt tilbake til Europa.
Det skuffet mange av hans tilhengere. Den som skal lede dem, må være en av dem. Han kan ikke bare stikke innom når det passer ham.
- ElBaradei snakker ikke med oss, han snakker til oss, ovenfra og ned, sier en ung mann jeg snakker med. Han er lei seg for at demonstrantene ikke klarer å samle seg bak en leder, eller bak en strategi.
- Vi vet hva vi er mot; Mubarak. Men vi er ikke enige om hva vi er for, sier han.
Mubarak vet hva han er for: Seg selv. Han henter åpenbart inspirasjon der han kan, også hos tidligere despoter. Men Saddam mistet makten til slutt. Det bør skremme flere av Midt-Østens ledere enn Mubarak. Mange av dem har hatt makt lenge. I Midt-Østen finner vi noen av statslederne som har sittet lengst. Regimene i Midt-Østen har vært uhyggelig standhaftige. Frem til nå.
Spørsmålet er om Egypt kan bli den arabiske verdens svar på Berlinmurens fall, med en bølge av nye demokratier. Eller om det blir et nytt Iran, der islams lover står over menneskenes ønsker om frihet og demokrati.
Dette er jo en typisk catch22 situasjon for USA. Skal man støtte en diktator som fremmer stabilitet og samarbeid med vesten, eller skal man støtte et usikkert og uforutsigbart demokrati som man foreløpig ikke har inflytelse over
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja, det er ulidelig spennende det som skjer i Egypt nå. Jeg vil svært gjerne være optimistisk, men jeg er redd for hva som kan skje. Det jeg frykter aller mest er et nytt Iran. Håper for alt i verden at så ikke blir tilfelle. Godt at journalister er der og rapporterer om hva som skjer. Men vær forsiktig og pass på deg selv!!!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Visepresident Suleiman er en bra sett fra washington og Jerusalem
Har Kvalifikasjoner helt i tråd med Jerusalems og Washingtons ønsker: Har
forfulgt islamister, torturert og fengslet opposisjonelle i
tusentalls, gjort vennetjenester for USA med hemmelige fengsler og
tortursentre i Egypt, og er en kjekk kar som har ledet forhandlinger
med Israelerne som synes han er akseptabel om gammern må gå.
Eller som NY Times betegner ham:
Mr. Suleiman has run Egypt’s General Intelligence Service since 1993,
taking over as the nation was battling Islamic extremists. He is 74
years old and, like Mr. Mubarak, fought in two wars with Israel.
He is said to hold a similar worldview, deeply distrusting Iran,
favoring close relations with Washington, supporting the cold peace
with Israel, and against easing up on the Muslim Brotherhood, the
principal opposition group in Egypt. He has managed most of Egypt’s
hottest issues, including dealing with Hamas, Hezbollah and Sudan.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja, det som sker i Egypt vil også påvirke andre land som nå vil kreve demokrati. Iran er et skrekk eksempel på religiøst styresett. Jeg er foreløpig optimistisk også..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jasså, som Saddam. Da kan jo USA bare gå inn og rydde opp. Vi vet jo hvor fort de får orden på tingene.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Det er for sent å forsikre sitt hus når det brenner. I overført betydning mener jeg at å love frihet, demokrati, sosiale reformer, etter 30 år ved makten, er lite troverdig. Nå når Egypt står i brann kommer nye koster på banen med gammelt og ubrukbart utstyr.
Hosni Mubarak må selvsagt gå fra borde før skuta fullstendig går i oppløsning.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja la oss håpe at Egypt også får demokrati. Vesten har jo i alle år understøttet despotene i den arabiske verden, og stilltiende akseptert den harde forfølgelsen av opposisjonen i disse landene. Bare i Egypt har det vært rundt 17. 000 politiske fanger.
Når De arabiske folkenes krav om freedoom and democracy nå ruller fram i den arabiske verden, møter USA og vesten seg selv i døra.
Om vestens frykt for islamsk ekstremisme fortsatt skal hindre støtte til demokrati i disse landene nå, så er det nok nettopp islamsk ekstremisme vesten kommer til å høste på litt sikt.
Tore
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Men INGEN, heller ikke Saddam, har på en så skamløs måte ranet sitt land. CNNs Jonathan Mann opplyste idag om at man anslå formuen til Mubarak familien til å være minimum 7-10 MILLIARDER US$. I tillegg har man alle de andre korrupte iglene som i årtier har ranet sitt eget folk. Hvis det muslimske brorskapet tar over makten ved frie valg til høsten har man Mubarak og hans støttespillere i TelAviv og Washington DC(2 sider av samme sak) å takke. I årtier har de spilt på lag med Mubarak, vært med på hans undertrykking av opposisjonen og brukt hans toturkamre til å fikse egne “problem”. Støtter man en tyrann vil man før eller siden høste storm
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Eggypterne er enig i at de er mot Mobarak. Kom derfra på mandag, og jobbet sammen med egyptere i flere måneder. De tror selv ikke på noe nytt “iran” men det er et faktum at hver eneste dag begynner spetakkelet litt over klokka tolv etter at. Imamene har holdt sin formaning i moskeen. Disse har helt en annen agenda, og ønsker destabilisering slik at de kan bringe inn sine islamistiske ledere. De som starter en revulusjon er ikke alltid de samme som avslutter den, men det er alltid de som må dø i gatene. Islamistene venter i bakgrunnen, de kommer ikke frem før Mobarak er gått av.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ufattlig hvor journalister mye synsing journalister kan få inn i en artikkel. Objektivitet i norsk presse finnes nesten ikke.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
[...] Mubarak avgår och ersätts med Suleiman innebär det ingen skillnad. Det är en förlängning av Mubaraks regim, en förlängning av en regim som är USA:s [...]
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Ja dette er det vanlige pjattet. USA kan ikke styre alt og alle i hele verden, men får selvsagt skylden. Faren er selvsagt å få et nytt Iran på nakken. At Egypt også har stengt grensen mot Gaza er det ingen som har fått med seg. Når den gale legen Gilbert får styre informasjonen er det ikke noe rart. Mannen mente jo at 11/9 var berettiget. I et normalt land hvor vi hadde et balansert mediabilde hadde mannen ikke fått slippe til. Egypt er jo vanstyrt og med en uforsvarlig befolkningsvekst
som har pågått gjennom årtier må jo situasjonen etterhvert bli uutholdelig.
Demokrati meg her og der det er ikke den virkelighetens verden vi lever i. Landet ble jo i sin tvangsavkristnet og islam ble innført. Islam preger inn i folk en mentalitet som fører til at folket blir stående på et middelalderstadium i alle forhold. Islam er den største ulykke for Egypt. Slutt å kritisere Israel for alt, landet har i årtier levd med dødelige fiender på alle kanter.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Følg Al Jazeera, både nettside og tv, som har klart både best dekning og beste kommentatorer i denne saken. BBC er ok, mens CNN bare fungerer som et talerør for USA og bare er interessante for å finne ut hva jøder/Israel får USA til å gjøre mht Egypt nå.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Jeg kjenner ikke hvorfor så mange som er mot Islam. Dere må jo bruke noen minutter til å lese i Quranen for å forstå riktig Islam. Så kan dere ta stilling til det dere sier. Det er ikke riktig å ta standspunkt på andres meninger om Islam. Vi alle dør jo en dag, dermed er det viktig å ta Gudens regler på alvor. Hoved budet i Quran er å akseptere Guden og hans profeter(budbringere). Samt være medmenneskelig og snill mot hverandre. Det er nok mat og drikke til alle mennesker i verden. Men spørsmålet er å ikke være gjerrig.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
det er jo fantastisk hva disse redaktørene og journalistene vet. når denne damen kommer frem med
påstander om at egypts president går i sadams fotspor må jeg si hun vet mere enn hva vi andre vet. har denne damen noensinne vært i egypten?
jeg kan godt forstå at disse journalistene er åpen vilt for antidemonstrantene. disse vet hva som kommer til å skje når villdyrene kommer til makten.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
kommentaren min er helt riktig. jeg er 80 år og var i midtøsten lenge for denne damen som skriver var født. jeg tror jeg vet mere enn henne.
palmer
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
Men Egypten befinder sig ikke i 1989 og ligger ikke i Østeuropa.
Uden et fundamentalt opgør med den religiøse totalitarisme er friheden umulig. Friheden kan ikke sikres ved, at opbragte menneskemængder går på gaden og forlanger demokrati nu.
Sådan begyndte vores vestlige demokrati heller ikke. Kampen for frihed, ytringsfrihed og den menneskelige emancipation begyndte et helt andet sted, nemlig som et opgør med autoriteter og magthavere, der påberåbte sig en særlig adkomst til at tale på Guds vegne – og som forfulgte enhver, der havde en anden opfattelse.
I Vesten varede denne kamp i århundreder og krævede uhyre ofre. I den muslimske verden er den knap nok begyndt.
Hvis vi skal knytte de ringeste forhåbninger til demokratiske revolutioner i Islams Hus, må opgøret begynde med det religiøse idioti. Ellers ender enhver omvæltning – uanset hvor mange gode hensigter de modige frihedskæmpere måtte være besjælet af – med et værre diktatur end det, som man havde i forvejen.
Den iranske revolution Også den iranske revolution i 1979 blev båret frem af unge kvinder med flagrende hår og unge mænd med hovederne fulde af ædle ideer. Få uger senere var kvinderne pakket ind fra top til tå, og frihedskæmperne sad i det islamiske regimes torturcentre.
Et såkaldt demokrati, der ikke bygger på trosfriheden og på retten til at sige lige præcis, hvad man vil om religiøse autoriteter, ender som én mand, én stemme – én gang.
Hvilken frihed og hvilken ytringsfrihed skal vi påregne i Egypten, hvor 67 pct. af befolkningen ønsker sig en islamisk stat, hvor 74 pct. kræver nøje overholdelse af shariaen, og hvor 80 pct. af pigerne bliver kønslemlæstet? Hvad skal man mene om frihedskæmpere, der holder fællesbøn midt under demonstrationen og dermed viser, hvilket styre de i virkeligheden vil have? Det nødvendige opgør med den islamiske formørkelse kræver kvinder og mænd af en meget sjælden støbning.
Dem vil vi gerne støtte, og det har vi gjort hele tiden.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende